Like før helgen publiserte den amerikanske aktivisten og skribenten Bill McKibben en tekst der han angrep åpningen av nye områder i nord og sammenliknet Norge med Donald Trump. Den britiske skuespilleren Emma Thompson rettet forleden angrep på Norges arktiske oljehunger, og når boreriggen Songa Enabler skal bore i Korpfjell på oppdrag fra Statoil til sommeren, så vil Greenpeace sine fartøyer være like om hjørnet. Til høsten vil rettssaken om Grunnlovens § 112 og oljen i Barentshavet vekke internasjonal oppmerksomhet. McKibben, og mange med ham, vil følge med på den.

Blant verdens stormakter innen fossil energieksport, er det svært få land som ikke er hel- eller halvdiktaturer av ulik kategori og bonitet. På listen over verdens største oljeeksportører finner man for eksempel Saudi-Arabia, Russland, Venezuela, Kuwait, Irak, Kasakhstan, Angola og Nigeria. Canada og Norge er unntakene som bekrefter regelen – rike og velfungerende demokratier med en betydelig oljeeksport, men også sterk intern oljemotstand.

Det er ikke veldig vanskelig å forstå at internasjonal miljø- og klimaaktivisme retter seg mot Canada og mot Norge. Tjæresanden er canadiernes store problem, McKibben ga forøvrig Canadas statsminister Justin Trudeau en lekse forleden. I Norge vil ekspansjonen mot stadig nordligere områder medføre samme verstingstempel. Som McKibben skriver:

«It is utterly irresponsible to go out looking for more oil on a planet that is being steadily overheated by the oil we have already dug up and burned. The Norwegian government knows this. They know that there’s enough carbon in the oil wells, gas fields, and coal mines already in operation to take us passed the two degree-target they agreed in Paris. There is no justification for exploring for new fossil fuels, in Norwegian waters, American waters or anywhere else. This is doubly true for risky, high-cost extreme oil fields like those found in the Arctic. We’ve already got far more carbon than we can afford to use.»

Det er mange grunner til at Norge er et mye lettere «bytte» enn de fleste andre oljeeksportører.

• Norge er et velfungerende demokrati, med løpende debatt om krevende spørsmål knyttet til miljø, klima og olje. Opposisjonen mot den rådende politikken er betydelig, og kan virke i samspill med meningsfeller i andre land. Å jobbe med opinionspåvirkning i Norge (og Canada) er selvsagt mye enklere enn i halv- og heldiktaturene.
• Norge tar klima på alvor. Enten den ene eller andre regjeringen styrer, er oppslutningen om Paris-avtalen og det globale klimastrevet samstemt. At det brukes store ressurser på regnskogbevaring viser at norske politikere forstår at landet har et særskilt ansvar.
• Norge vil fremstå som en «good guy» i internasjonal politikk, enten det handler om klima eller andre ting. Derfor blir dette raskt et spørsmål om liv og lære, troverdigheten tapes når en Børge Brende eller en Espen Barth Eide vil snakke klima i internasjonale fora når Norge samtidig driver aggressiv oljeleting – nesten på Nordpolen. Norske politikere vet naturligvis at de driver et kappløp mot klokken: Klimapolitikk og teknologisk endring vil før eller senere gjøre oljen verdiløs. Det er i tro på at det kanskje kan tynes noen ekstra dollar ut av petroleumsressursene at Norge girer opp i nord. Det finnes ingen annen begrunnelse.
• Norge har også et oljeselskap som gjerne vil være best i klimaklassen, og som bruser av stolthet når anerkjennelsen kommer. Statoil aksepterer klimavitenskapen, støtter Paris-avtalen, vrir investeringene så smått i retning av fornybar energi – ja, tilsynelatende gjøres det meste riktig. Også Statoil vil gjerne være «good guy». Millioner av kroner er brukt på å tapetsere europeiske avissider og flyplassterminaler med budskapet om fortreffelighetene ved den norske gassens egenskaper som sol- og vindenergiens partner. Likevel stiller Statoil seg i spissen for fremstøtene som skal gjøre Barentshavet til en stor petroleumsregion, der målet er å produsere olje og gass til midten av århundret – mye lenger enn klimamålene tåler.

Samtidig stiller finansmiljøer og investorer stadig sterkere spørsmålstegn ved den fossile energiens fremtid. Det går knapt en uke uten nyheter som setter press på oljebransjens atferd i klimarelaterte spørsmål. Moody’s advarte forleden om økende kredittrisiko i oljesektoren. Med støtte fra verdens største investor, BlackRock, ble det amerikanske oljeselskapet Occidental nylig påtvunget en mer aktiv holdning til trusler og muligheter knyttet til klima.

Dette er gode støtteargumenter for aktivister som vil lage baluba rundt Norges og Statoils holdninger og atferd. Omdømmerisiko er kanskje et moteord, men noe norske myndigheter gjerne snakker om i andre sammenhenger.

Det er mer enn nok å ta av for aktivister som vil angripe oljesatsingen i Arktis. Hvert eneste steg fra norsk side kommer til å bli fulgt med stor interesse, og trolig med sterkere intensitet mens årene går – hvis ikke norske politikere finner ut at det gir mer mening å bruke kapital og hoder på sektorer der det som skjer er «grønt, smart og nyskapende».