Kan noen snart sørge for at oljepolitikken vurderes i lys av klimarisiko?

Olje- og energiminister Terje Søviknes vil «kjøre på» i Barentshavet. Kan noen snart sørge for at norsk petroleumspolitikk vurderes i lys av klimarisiko?

Olje- og energiminister Terje Søviknes vil ha mer boring i Barentshavet. Det er på tide at norsk petroleumspolitikk vurderes i lys av klimarisiko. (Foto: NRK/skjermbilde).

Terje Søviknes varslet mandag at 102 nye blokker skal åpnes for oljeleting i den 24. konsesjonsrunden, 93 av dem i Barentshavet, 9 i Norskehavet.

Den norske petroleumspolitikken utøves uten at klimarisiko er en premiss for beslutningene som tas. Dette er helt enkelt uansvarlig. Det er også utidsmessig. Oljepolitikken bygger fortsatt på stortingsmeldingen Ola Borten Moe la frem i 2011. I tiden som har gått siden da har vi fått Paris-avtalen og spørsmål knyttet til klimarisiko har kommet mye høyere på dagsordenen. Det bør være nok å vise til den britiske sentralbanksjefen Mark Carney og finansmannen Michael Bloombergs arbeid i regi av G20-landenes Financial Stability Board.

Å snakke om klimarisiko er altså ikke noe påfunn fra naive «grønne kommunister», men et tema som preger den internasjonale dagsordenen mer og mer. Diskusjonen handler om hvordan klimaendringer og klimapolitikk kan tenkes å påvirke rammene for samfunn og næringsliv i de kommende tiårene.

Men den norske oljepolitikken surrer videre uten at klimarisiko tas hensyn til. Det er på tide å gjøre noe med dette. Det naturlige grepet – ikke veldig kontroversielt og radikalt – ville være å sette ned et bredt sammensatt offentlig utvalg som skrev en NOU – «Petroleumspolitikken i lys av klimarisiko». Her ville det være naturlig å bruke tilgjengelige analyser som beskriver etterspørselen etter olje og gass i lys av ulike klimascenarioer, herunder sannsynlige virkninger for priser og lønnsomhet. Dette er egentlig en ganske rasjonell øvelse, der det går an å finne frem til en felles virkelighetsbeskrivelse av hvordan ulike grader av klimapolitikk og teknologisk endring påvirker de langsiktige rammene for norsk oljevirksomhet.

Så vil de politiske konklusjonene som trekkes helt sikkert være forskjellige, men kunnskapsgrunnlaget vil være mer samstemt og bredere forankret enn tilfellet er i dag.

Regjeringen kan sette ned et slikt utvalg når som helst, men bør allerede i Perspektivmeldingen bringe noen overordnede betraktninger.

Oljeprisen og aktivitetsnivået i petroleumssektoren påvirker statens økonomi i betydelig grad. En ganske enkel øvelse vil være å benytte britiske myndigheters prisanslag for fossil energi og vise hvordan ulike prisbaner for olje og gass virker inn på statens finanser – på kort, mellomlang og lengre sikt. Britene opererer med ulike prisbaner, som alle er koblet til ulike grader av klimapolitikk. De skiller dessuten mellom olje og gass, og det er viktig med tanke på gasseksportens betydning for økonomien – og lønnsomheten i eventuelle nye gassfunn.

En slik øvelse burde også vise hvordan petroleumssektoren i Norge kan tenkes å se ut med ulike grader av ny aktivitet; altså hvor stor betydning eventuelle funn og produksjon i Barentshavet kan tenkes å ha gitt ulike prisnivåer. Gode samfunnsøkonomer kan sikkert også beregne hvordan ulike prisnivåer vil påvirke investeringslysten hos oljeselskapene.

Poenget er å få frem mer informasjon – som sier mer om norsk økonomis fremtid i lys av priser på fossilenergi og klimapolitikk enn det som så langt er lagt på bordet.

Den politiske diskusjonen om oljesektoren i lys av klimapolitikken er tjent med best mulig kunnskapsgrunnlag og det bør ikke lenger være mulig å avvise klimarisiko som premiss for petroleumspolitikken.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima