Haugesund: Ved bryggen utenfor Hotell Maritim ligger to Princess-yachter på over 50 fot fortøyd side ved side. Marilyn Monroe ville sikkert likt seg både på dekket og i de romslige, skinnkledte salongene. Det er ikke så mange steder i verden at slike fartøyer er et alminnelig fremkomstmiddel. Men i Norge har oljeressursene – kombinert med kompetanse og risikovilje – avleiret en rikdom som både synes gjennom symboler på rikelige mengder hard cash og den generelle velstanden og velferden som de aller fleste av oss nyter godt av.

Men nå er det slutt. Ikke slik at kongeriket står på kanten av avgrunnen, men det er slutt på superlønnsomheten. Det er tilfellet for oljen og gassen. Og det er tilfellet for vannkraften. Grunnrenten krymper i en verden der energi blir billigere og billigere.

EnergiRike-konferansen er en årlig happening i Haugesund som samler energi- og industribedrifter fra regionen, sammen med nasjonale politikere og organisasjonsfolk. EnergiRike er den norske modellen, i sin tid gründet av den gamle fagforeningskjempen og Ap-politikeren Lars Anders Myhre, som på åttitallet ledet oljearbeiderne organisert i LO. EnergiRike er ingen arena for hard konfrontasjon og meningsbrytning, verdien ligger i at deltakerne får oppdaterte bilder av situasjonen i viktige bedrifter og næringer. Bare NHH-professor Ola Grytten brøt egentlig idyllen. Hans budskap er at vi står foran en omstilling der velstanden vil falle, hvor arbeidskraftkostnadene må ned, der velferdsordninger kuttes, offentlige tjenester privatiseres, produktivitetsfremmende tiltak tvinges frem og økt arbeidsledighet er uunngåelig. Grytten formidler en sunnmørsk skepsis mot stat og subsidier som egentlig er ganske fremmed når energisektoren og industrien møtes. Her er det lobbykrefter i rikelig monn, det høstes fra støtteordninger og virkemiddelapparat.

Olje- og gasseventyret vil ta slutt, konstaterte Grytten. I volum mener han det vil skje saktere enn mange tror, men målt i verdi kan det skje fortere enn mange tror, fremholdt han.

Og egentlig var presentasjonene både til Gasscos administrerende direktør Frode Leversjø og Statoil-direktør Kjetil Hove gode illustrasjoner på at Grytten har rett. Gassco sender mer norsk gass til Europa enn noensinne, men får vesentlig dårligere betalt nå enn for et år siden. Gassprisen er nå på omkring 1,50 pr sm3, mens den i 2015 var omkring 2 kroner. Vi tømmer «lageret», men prisen er ganske lav. Leversjø trøster seg med at Oljedirektoratet mener bare en tredjedel av gassressursene på norsk sokkel er hentet opp. Det er mer å finne, men kostnadskurven må knekkes for at det skal bli lønnsomt å bygge ut, sa han.

Leversjø og Gassco bør bruke tid på å analysere hvordan klimapolitikk og ny teknologi vil gi gassen stadig sterkere konkurranse. Gassen vil bli det fornybare energisystemets tilkallingsvikar – noe man tyr til når alle andre løsninger svikter. Det er i et slikt lys en edruelig debatt om norsk gass fremtid post 2030 må føres. Kanskje er det smart å produsere alt remmer og tøy kan holde, å selge mest mulig fortest mulig.

Statoils Kjetil Hove begynte med en skrekk-graf som synliggjør hvordan oljeselskapenes lønnsomhet fra 2005 og fremover har falt dramatisk samtidig som investeringene økte. De klarte ikke å tjene fornuftige penger på 100 dollar, og da prisfallet kom, måtte det kuttes kraftig. Ifølge Hove er breakeven på Statoils nye prosjekter nå 41 dollar fatet, mens den var på 70 dollar i 2013. Årsaken ligger i kostnadsreduksjoner. Tallene forteller at det må ha vært brukt store summer penger helt unødig i de gode tidene – sløsingen må ha vært gedigen. Store deler av superprofitten ble spist opp, for lite havnet i statskassen.

Men tallene forteller også at olje- og gassaktiviteten vil ha mindre betydning i norsk økonomi i årene fremover enn vi har vært vant til, dersom prisene ikke kommer tilbake til gamle høyder på over 100 dollar – og det er det ingen grunn til å tro. Forskjellen på 100 og 50 dollar innebærer at oljens bruttoverdi halveres. Kostnadskutt betyr færre ingeniørtimer og enklere løsninger som i sin tur gir mindre inntekter for leverandører, konsulenter, reisebyråer og hotellkjeder.

Energi er nemlig i ferd med å bli veldig billig og tilgjengelig i rikelige mengder. Og det kommer til å bli billigere – fordi prisfallet på særlig solenergi forandrer bildet totalt. I Haugesund var det Elkem Solars konserndirektør Inge Strømnes som viste hvordan kostnadskurvene peker ned og veksten opp. Aps tidligere næringsminister Trond Giske pekte på at ny teknologi implementeres mye raskere nå enn før og at vi ikke så lett tar innover oss hva eksponentiell vekst betyr. Et eksempel fra det virkelige liv i energibransjen er Statkrafts prosjekt på Fosen, der 2017-modellen vindmøller fra danske Vestas betyr vesentlig bedre kostnadseffektivitet enn 2012-modellene fra samme firma. Resultatet gir billigere strøm – og i tilfellet Fosen at investeringen finner sted. Men prisene vil falle også fremover, slik at prosjekter som bygges om tre eller fem år vil klare seg med lavere pris.

En liten debatt mellom Venstres Ola Elvestuen og Aps Trond Giske avslørte at det i de store linjene i energi- og næringspolitikken egentlig ikke er så store forskjeller på tvers av blokkene. Finansminister Siv Jensen holdt en tale uten sjokkerende budskap. Norge kan ifølge Jensen både drive det hun kaller «smart» klimapolitikk og være en storleverandør av olje og gass, i «mange, mange år» fremover.

Her er det distanse til Elvestuen. Han mener den norske klima- og energipolitikken gjennom behandlingen av Energimeldingen nå er tilpasset Paris-avtalen – i motsetning til oljepolitikken som fortsatt ikke er justert i lys av nye klimamål. Hva Paris-avtalen og oppfølgingen av skjerpede klimamål, med tilhørende lave priser, vil bety for oljevirksomheten vil være en av de store sakene i årene fremover, mener han. Stikkord er statens risiko – det er ikke lenger sammenfall mellom oljeselskapenes interesser og fellesskapets interesser, sa Elvestuen.

I leverandørindustrien fortelles en historie om kostnadsreduksjoner og kutt. I Haugesund var det Aibel som redegjorde for hvordan mannskapsbehovet er redusert og produktiviteten forbedret. I kraftsektoren er det harde tider, BKKs konsernsjef Jannicke Hilland forteller om omstillingsbehov, forbedringsprogrammer og nedskalerte investeringsbudsjetter. I prosessindustrien oppgraderer Hydro og andre sine produksjonsanlegg, men i det store bildet er det mer snakk om å bevare eksisterende virksomhet enn å bygge noe nytt som virkelig monner i form av arbeidsplasser og skatteinntekter.

Mantraet er at kraften må tas i bruk. Kanskje kan datasentre få bli en vekstnæring i Norge, og kanskje lykkes Greenstats Vegard Frihammer med sine visjoner om å etablere storskala hydrogenproduksjon.

Alle representantene for oljesektoren som snakket i Haugesund forsøkte å mane frem en optimisme, bare omstillingstrykket holdes oppe og kostnader kuttes, så blir det meste som før. Fortellingen er at olje og gass vil være viktig i «mange, mange tiår». Dette representerer en vegring mot å se realitetene i en verden der klimapolitikken skjerpes og ny teknologi konkurrerer ut den gamle – fordi den er billigere og bedre.

Likevel siger nok erkjennelsen sakte inn. Også finansminister Siv Jensen slo fast at oljens betydning blir mindre i norsk økonomi – og da er vi tilbake til start.

Superprofitten er borte. Og ingen næringer står klar til å ta over med noe som likner. Å finne dem, er den virkelige utfordringen.

Kanskje er kreativiteten og skaperevnen stor nok til at også fremtiden vil bringe frem næringer som gjør at Princess-yachter til 5-6 millioner forblir et dagligdags skue langs vestnorske bryggekanter.