Dagens fellesinitiativ fra en rekke organisasjoner og selskaper legger nå ballen i hendene på regjeringsforhandlerne på Sundvolden. Både Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet er tilhengere av å la Oljefondet investere i infrastruktur og fornybar energi. Høyre har derfor nøkkelen. Derfor er det meget oppløftende at Nikolai Astrup uttaler seg så positivt som han gjør: «Dette er et interessant innspill i tråd med Norges Banks egne ønsker om å åpne for infrastrukturinvesteringer og vi vil vurdere innspillet i forbindelse med regjeringsforhandlingene på Sundvolden», sier Astrup i Dagens Næringsliv.

Hvorfor er dette så viktig? Helt enkelt fordi klimatrusselen bare kan møtes gjennom massive investeringer i fornybar energi og annen klimariktig infrastruktur. Det gjelder i den rike delen av verden, men enda mer i fremvoksende økonomier og utviklingsland der veksten i energiforbruket er meget stor.

Hvorfor fornybar energi? Fordi fossil kraftproduksjon – særlig kull – er den største trusselen mot klimaet. Ved rask skalering av fornybar energi, kan såkalt «lock-in» i kull og gass unngås, samtidig som lokale ressurser utnyttes.

Hva er finanssektorens rolle? All klimariktig energiomstilling handler i realiteten om å gjøre «upfront» investeringer som gjør at man sparer fremtidige kostnader til fossilt drivstoff. Man investerer i vind eller sol nå – og får aldri noen regning på kull, olje eller gass. Dette gir finanssektoren et stort ansvar, men også store muligheter.

Hvorfor skal Oljefondet inn? Fordi Oljefondet er en stor og langsiktig investor som også kan være en «bjelleku» for andre store private og statlige fond. Det kreves mye arbeid og innovasjon for å utvikle gode modeller som ivaretar behovet for god risikohåndtering. I tillegg representerer fornybar energi og infrastruktur en risikospredning for Oljefondet.

Finnes det prosjekter å investere i? Svaret er ja. Og det kommer til å bli flere. Fornybar energi er en vekstsektor. Investeringene i fornybar energiproduksjon var samlet på 270 milliarder dollar i 2012. Avkastningen på mange prosjekter er god. Norfunds resultater er et godt eksempel.

Til slutt noen korte perspektiver på Oljefondet i lys av andre norske bidrag i internasjonal klimapolitikk:

• Regnskogsatsingen er utmerket, men angriper ikke kjernen i energiutfordringen, nemlig at det brennes for mye kull, olje og gass.
• Satsingen på karbonfangst kan kanskje bli viktig, men så langt er den ingen suksesshistorie.
• Vekten på globale klimaforhandlinger og kvotehandel står ikke i motstrid til å la Oljefondet spille en rolle som investor, snarere tvert imot. Ved å la Oljefondet investere i fornybar energi, kan norske klimaforhandlere få et nytt kapittel i fortellingen om at Norge «går foran».

Og sist, men ikke minst: Ved å bidra til økte investeringer i fornybar energi rundt omkring i verden, sikrer man at det skjer riktige ting der det betyr noe – på bakken.

Finnes det motargumenter? Tja, innerst i Finansdepartementets støvete korridorer kan det sikkert letes frem innvendinger. Men byråkratene kan trøste seg med at sjefen deres, Svein Gjedrem, i sin tid som sjef i Norges Bank ytret seg på linje med dagens allianse. Oljefondets toppsjef Yngve Slyngstad og Svein Gjedrem skrev dette brevet for akkurat tre år siden.

På tide at noe skjer…