Det polske problem

Polen blokkerer en styrking av EUs klimapolitikk. Landet står alene mot de andre 26, men i EU må alle med. Kan utenforlandet Norge bidra?

Polen la ned veto da EUs miljøministre fredag møttes for å drøfte en skjerping av klimapolitikken og videreføring av bindende utslippsmål for 2030 og 2040. EUs klimakommissær Connie Hedegaard og Danmarks klima- og energiminister Martin Lidegaard har begge beklaget Polens holdning, men også understreket det positive i at 26 land er klare til å gå videre. Polen står alene, men kan fortsette å trenere og blokkere. Derfor er det nå nødvendig å lete etter veier som kan få polakkene til å slutte opp om en felles europeisk kurs, selv om EU-kommisjonen også helt sikkert vil legge frem forslag om en skjerpet politikk som kan vedtas gjennom flertallsvedtak i EUs råd.

Som EUs nærmeste utenforland er Norge sterkt influert av EUs klima- og energipolitikk. Norge er tjent med at EU beholder og forsterker sin ledertrøye i de globale klimaforhandlingene. Norge er også tjent med at EU-landene lykkes med sin energiomstilling, selv om avkarboniseringen på lengre sikt vil kunne true gassen.

Det er uansett en helt entydig norsk interesse at EU raskt skjerper sine klimamål slik at kvotemarkedet igjen kommer på sporet og karbonprisen øker. Økt karbonpris fremmer gass versus kull i kraftproduksjon, øker vannkraftens verdi – og gjør det lettere å få til omstilling også innenlands.

Etter det gjentatte polske veto mot en styrking av EUs klimapolitikk, bør man i det norske regjeringsapparatet og i den norske energisektoren derfor spørre hvordan Norge kan bidra til å lirke og/eller presse Polen på plass, slik at EU-landene kan enes om en forsterket politikk.

Polen er et energipolitisk annerledesland i Europa, og det er ikke vanskelig å forstå at landet ser det som meget krevende å gjennomføre en omstilling som raskt reduserer klimautslippene. Polens kraftsektor er basert på kull (se figur), gassen de importerer er dyr og kommer fra Russland — og infrastrukturen, både kraftverk og distribusjonsnett, er gammelt og dårlig. Det vil med andre ord kreve enorme investeringer å løfte landet over på et lavkarbon-spor. I tillegg har Polen ambisjoner om å satse på kjernekraft og karbonfangst. Det er en god gjennomgang av Polens utfordringer i denne artikkelen i European Energy Review.

Chart: KullavhengighetenDescription: Prosentandel av elektrisitetsproduksjon fra kull. (Før markøren over linjene for å se data per år og land).Tags: Energi, kull, Author: charts powered by iCharts

De sikkerhetspolitiske aspektene knyttet til Polens energisituasjon er belyst av den tidligere danske utenriksministeren Uffe Ellemann-Jensen i denne bloggen. Han er en gammel ringrev i europeisk politikk og diplomati med vurderinger det er verd å lytte til.

Polen ønsker også helt sikkert å utvikle sine skifergass-ressurser. De ser på det som en nasjonal interesse. I den grad det skjer, må det europeiske svaret være å bidra til at det gjøres på en miljømessig forsvarlig måte.

Polakkene har i sine energiplaner pekt på kjernekraft og karbonfangst som viktige teknologier. Ingen av delene kan realiseres på kort sikt, og både kjernekraft og kull med karbonfangst er ekstremt kapitalintensive og usikre alternativer fra et investorståsted. Det som kan gi resultater relativt raskt er naturligvis fornybar energi – og kanskje også økt tilgang på gass fra andre kilder enn Russland.

Norge bistår Polen med EØS-penger og det gir sikkert gode bidrag. Men spørsmålet er om man kan gjøre mer – sammen med de andre nordeuropeiske landene, for å lette Polens overgang – ikke gjennom pengebistand alene, men gjennom politisk og økonomisk samarbeid. For eksempel:

Fra norsk ståsted er det på tide at man for alvor begynner å diskutere hvordan Oljefondets kapital kan brukes mer konstruktivt for å fremme lønnsomme investeringer i europeisk kraftforsyning og klimariktig infrastruktur. Det er et enormt kapitalbehov – ikke bare i Polen, men i hele Europa. Kraftselskapene har ikke den finansielle muskelen som trengs – institusjonelle investorer må inn på eiersiden i kraftproduksjon og ledningsnett som langsiktige og stabile eiere i modeller der avkastningen på en eller annen måte er garantert fra politiske myndigheter. Det kommer stadig flere eksempler på slike modeller, men det er foreløpig langt fra å være finansiell «hyllevare». Med et milliardstint Oljefond har Norge et ansvar for – og en sterk interesse i – at det utvikles slike investeringsalternativer som i tillegg til å gi kurant og sikker avkastning også bidrar til å bringe både Europa og verden fremover.

Skriv en kommentar