Det grønne skiftet

Det grønne skiftet er en varig endring vi ikke kan vike unna. Spørsmålet er hvordan og hvor fort forandringene kommer. Ingen blir upåvirket.

1 kommentar

Først litt om begrepet «Det grønne skiftet».

Begrepet – og den utstrakte bruken av det – har helt klart bidratt til å gi en ny innramming av diskusjonen om klima- og energispørsmål i Norge de siste par årene.

Begrepet innebærer at vi snakker om noe som er i bevegelse, noe som er kontinuerlig og ustoppelig, noe som har kommet for å bli.

Vi står oppe i en varig endring vi ikke kan vike unna.

Begrepet inviterer til en diskusjon om hvordan og hvor fort skiftet skal skje. Vi diskuterer ikke om det skjer. At det pågår, og at det vil forsterke seg, det vet vi. For meg er det viktig å understreke at det grønne skiftet både handler om reduserte klimautslipp og om at vi må utnytte ressursene på en bedre måte.

Verdiskapingsdimensjonen er også viktig. Det er bare ved å ivareta den at vi kan sikre sysselsetting og velferd.

Støtteannonser:
bjartnes_bokomslag
Teksten er en lett redigert versjon av artikkelforfatterens innledning ved lanseringen av boken «Det grønne skiftet. Stans Norges veddemål mot klimapolitikken» i Oslo 5. november. Se video av hele frokostmøtet inkludert debatt med ledende politikere.

Motivasjonen min for å skrive boken «Det grønne skiftet» er et ønske om å påvirke norsk politikk over et bredt spekter av saker som vedrører klima- og energipolitikk. Alternativet til at verden handler nå, er at alvorlige klimaendringer slår til senere i hundreåret og rammer våre barn og barnebarn med brutal kraft. Det er dette vi må unngå, og det er denne frykten som er bakgrunnen for mitt engasjement i klimasaken.

Jeg er en skrivende person. Jeg tror sterkt på at åpen samtale, debatt og meningsutveksling kan drive verden fremover.

Det er særlig de to store regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, jeg ønsker å nå frem til. Presset fra miljøpartier og miljøbevegelse er opplagt viktig, det viser for eksempel Lofoten.

Men jeg mener det er avgjørende at de store partiene finner en kurs som kan ta Norge fra oljealderen og inn i det vi litt høystemt kan kalle det grønne skiftets epoke.

Jeg tror også det er en stor fordel at de to store partiene er enige om en retning og noen hovedlinjer i politikken på klima- og energiområdet. Omstillingen vi skal igjennom er så stor og omfattende, og krever så mange beslutninger som må stå seg over tid, at hovedlinjene må overleve syklusene der makten skifter mellom de borgerlige og sosialdemokratene.

Så til innholdet i boken.

Innledningsvis presenteres et bilde av hvor jeg oppfatter at Norge nå står. Det skjer mye positivt på klimapolitikkens område. Særlig er det bra at koblingen til verdiskaping har blitt sterkere. Jeg tror også det er veldig bra at klimapolitikken blir «EU-medlem». Etter mitt syn blir det lettere å få til god politikk med et klarere skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

Men jeg maler også noen skremmebilder. Det er lett å se for seg at Norge kan havne på feil side av historien, at vi holder fast i oljen for lenge, at vi kommer i dårlig internasjonalt selskap, at vi ikke klarer omstillingen i økonomien, og at vi begynner å bruke av selve Oljefondet, ikke bare av avkastningen, for å håndtere store velferdsutgifter og en aldrende befolkning.

Alternativet til dette er at vi får til en kursendring som innebærer at vi får til vekst i klimariktige sektorer av økonomien, slik at vi kompenserer for nedgangen i oljeinntektene som kommer uansett.

Altfor mange beslutningstakere legger til grunn at klimapolitikken vil mislykkes, skriver Anders Bjartnes (foto: Paul S. Amundsen)
Altfor mange beslutningstakere legger til grunn at klimapolitikken vil mislykkes, skriver Anders Bjartnes (foto: Paul S. Amundsen)

Verden er ved et vendepunkt. Det er veldig mye positivt som skjer. Fornybar energi blir billigere uke for uke. I 2009, da København-toppmøtet ble holdt, var det bygd 23 GW solenergi i verden. Nå bygges dette på 4-5 måneder.

Vi har fått hele diskusjonen om karbonrisiko og kampanjen for fossilt nedsalg. Dette er nå «mainstream» tenkning.

Vi har fått avtalen mellom Kina og USA.

Vi ser at klima og energiomstilling kommer stadig høyere på dagsordenen i næringslivet.

Vi vil trolig se et resultat fra klimatoppmøtet i Paris om noen uker som peker i riktig retning.

I mange regjeringskontorer og selskaper rundt omkring i verden har det de siste årene seget inn en erkjennelse – i tre etapper:

1. Klimavitenskapen anerkjennes.
2. Ergo har vi et begrenset karbonbudsjett. Vi kan ikke fortsette som før.
3. Hva betyr dette for meg, for mitt selskap, mitt land?

De europeiske oljeselskapene som Shell, BP og Statoil har kommet til trinn tre i denne prosessen. De erkjenner at vi står oppe i et skifte. Spørsmålene er hvor fort det kommer til å skje og hvordan det vil foregå.

Boken beskriver overgangen til et globalt lavutslippssamfunn ved å bruke informasjon fra energiscenarier som sammenfaller med togradersmålet, hentet fra Statoil og IEA. Energiscenariene er svært viktige i «innrammingen» eller «framingen» av den offentlige samtalen og brukes ofte som beslutningsgrunnlag.

Når jeg skriver om energiscenarienes rolle i den offentlige samtalen, nærmer jeg meg budskapet i bokens undertittel – stans veddemålet mot klimapolitikken!

Det er altfor mange som i tekst og tale – og i beslutninger – legger til grunn at klimapolitikken mislykkes. Beskrivelser av energifremtiden som sprenger togradersmålet presenteres som om det var ubestridte sannheter. Særlig mener jeg embetsverket i departementene har et stort ansvar for å rydde vekk dette fra talepunkter og innlegg de skriver for sine politikere.

Boken presenterer noen eksempler som viser hvordan det legges til grunn at det vil være sterk vekst i olje- og gassetterspørselen i tiårene fremover. Den forventede veksten danner i sin tur argumentet for å satse på olje og gass inn i evigheten.

Ola Borten Moes oljemelding fra 2011 er et sterkt eksempel på denne logikken, Børge Brende argumenterer på denne måten, Kjell Inge Røkke gjør det i brevet til aksjonærene sine, Rederiforbundet gjør det, og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass er helt sikker på at etterspørselen etter olje og gass vil øke.

Men det som aldri kommer frem når disse aktørene viser frem sine prognoser, er at veksten de forventer forutsetter at klimapolitikken ikke lykkes.

Beslutningen om å bygge ut kullgruvene på Svalbard, ble tatt med bakgrunn i forventninger om økt kulletterspørsel og høyere priser. Det var et veddemål mot klimapolitikken. Så ramlet kullprisene. Store Norske havnet i krise, og 1,2 milliarder kroner er tapt.

Denne grafen fra IEA viser sammenhengen mellom klimautviklingen og etterspørselen etter fossil energi.
IEA - bokpresentasjon

Den blå linjen er utviklingen i etterspørselen etter fossil energi i et scenario som peker mot fire grader. Den grønne viser togradersbanen. Alt imellom er det vi kan kalle klima- eller karbonrisiko. Det står enorme penger på spill. For den fossile energisektoren har det franske finanshuset Kepler Cheuvreux beregnet verdien på gapet her til 28 000 milliarder dollar frem til 2035. Det er altså inntektsbortfallet i kull, olje og gass, basert på IEAs egne tall, på at verden går mot to grader.

Utfordringen for klimapolitikken er å bidra til at vi som verdenssamfunn kommer oss ned på den grønne streken og helst under den.

Løftene som er sendt inn foran Paris-toppmøtet, vil brekke kurven noe ned, men ikke på langt nær nok.

Hvordan er det klokt av et land som Norge å opptre?

På den ene siden handler det om å unngå å ta beslutninger som vi vil angre på i en verden som beveger seg langs den grønne streken. I klartekst handler dette om å avstå fra en del investeringer i olje og gass.

På den andre siden handler det om å ta beslutninger og gjøre investeringer som forsterker muligheten for at verden vil bevege seg langs den nederste streken, altså at togradersmålet lykkes.

Vi må legge om oljepolitikken. Norge vil være et oljeland lenge, men vi må begynne å tenke høsting, ikke ekspansjon. Det viktigste er å unngå investeringer som blir ulønnsomme i en verden der klimapolitikken lykkes. Dette er en stor debatt, med svært mange usikkerhetsmomenter, men det er opplagt at i alle fall deler av Barentshavet vil være utsatt.

Vi må slutte å late som at klima ikke vil påvirke den norske oljesektoren.

Vi må legge til grunn at verden beveger seg langs den grønne streken.

Omleggingen av oljepolitikken er på mange måter en defensiv handling. La oss se på det offensive.

Det absolutt viktigste er at vi tar i bruk den finansielle muskelen Oljefondet representerer. Det kan gjøres på flere måter. Det pågår en utredningsprosess om å la Oljefondet investere i infrastruktur.

Det er bra, men det kan også tenkes en modell der det opprettes et eget grønt energifond som kan være finansiell partner med norske selskaper som bygger fornybar energi utenfor Norges grenser. Vi har en grønn norsk fornybarklynge allerede, med selskaper som Statkraft, Scatec og Norfund.

De store norske statseide eller statskontrollerte selskapene – Statkraft og Statoil – kan gjøre en forskjell. Statkraft opererer per definisjon langs den grønne streken på IEA-grafen og må få rom til å ekspandere internasjonalt.

Norge må gjøre mer for å akselerere energiomstillingen i våre nærområder

Når det gjelder Statoil, har det skjedd mye bra det siste året, men dessverre har selskapet tapt fryktelig mye penger i USA og Canada. Jeg deler synet at politikere bør holde seg unna enkeltbeslutninger, men når det gjelder langsiktige strategiske veivalg, mener jeg det er annerledes.

En mulig modell for å sikre omstilling i Statoil, er at staten som hovedeier setter opp mål om at en økende andel av selskapets inntekter skal komme fra CO2-fri virksomhet.

Alternativet er i realiteten langsom død – hvis verden beveger seg langs den grønne streken.

Et av hovedpoengene i boken er at Norge må gjøre mer for å akselerere energiomstillingen i våre nærområder. Nordvest-Europa ligger godt an til å kunne bli den første store CO2-frie regionen i verden. Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia har alt å tjene på forsterket samarbeid.

Det pågår mye bra, men med sterkere politisk lederskap kan man få til mer.

For Norges del handler dette om at gassinntekter over tid må kompenseres. Krafteksport kan bidra noe, men investeringer i våre naboland trolig mer.

Uansett er krafthandel veldig god klimapolitikk. Hvis norsk fornybar energi erstatter kullkraft i Storbritannia eller Tyskland, spares 8-900.000 tonn CO2 pr TWh. Vi vet at det fossile skal bort. Det verste for Norge, er om vi om 15-20 år står i en situasjon der vi hverken får solgt gass, eller har tatt gode posisjoner i fornybar energi.

Innenlands i Norge, så oppfatter jeg at det er mye positivt på gang – og det er veldig bra at verdiskaping og klima kommer nærmere hverandre.

I transportsektoren kan Norge være en spydspiss, ta ledertrøya, og gå foran i overgangen til nullutslipp. Elbilpolitikken gjør at vi ligger godt an, vi har batterifergen «Ampere» – og så videre.

For å lykkes her, er etter mitt syn det viktigste at det politiske lederskapet er tydelig og sterkt. Det må litt brutalt uttrykt være i stand til å valse over motkreftene. Politikken må ligge fast over tid, retningen må være klar. Vi tåler ikke nye «biodiesel-saker»…

I områdene som er en del av kvotesystemet, som industrien, må nøkkelen være at tiltak vi gjør i Norge må lede til forandringer og utslippskutt som er større enn seg selv. For eksempel må utvikling av ny smelteverksteknologi – som koster store summer skattepenger – ha potensial til å bety noe globalt. Det er mye penger til rådighet gjennom Enova på dette området, og det er bra.

Den kraftforedlende industrien bør ha gode muligheter til å ekspandere i Norge nå. Men vi må huske på at staten ikke skal bygge fabrikker. Det er private aktører – selskaper – som må finne det interessant å investere i Norge.

Det andre argumentet for å bruke ressurser på klimakutt i kvotesektoren, er å hindre «innelåsing» av utslipp over lang tid. Elektrifisering av et felt som Johan Sverdrup er et slikt eksempel. Vi kan ikke stå i 2030 med store utslipp det egentlig er ganske enkelt og billig å bli kvitt.

For Norge handler alt dette også om å skape mer konsistens i politikken. Etter vedtaket om å trekke Oljefondet ut av kull, ble Norge stemplet som en hyklerstat på lederplass i New York Times.

Vi kan ikke både være flinkest i den globale klimaklassen, og den mest aggressive jegeren etter arktiske oljeressurser.

Vi kan ikke både få netto nullutslipp på globalt nivå i 2050 og storstilt petroleumsaktivitet i Arktis.

Det henger ikke sammen.

Jeg tror det blir mer søkelys på dette i tiden fremover.

Greenpeace har vunnet over Shell i Alaska. Norge – og Statoil – er på mange måter en mer sårbar motstander, fordi Norge vil være «good guy».

To viktige perspektiver til slutt.

Omstillingen går for sakte, den går ikke for fort

Det ene handler om klimatrusselens globale karakter. Jeg mener det er veldig viktig at vi i debatten husker på at klima er en global utfordring. Det er gjennom tiltak og politikk som har virkning også utenfor Norges grenser at vi virkelig kan gjøre en forskjell.

Vi må så fort som mulig akselerere og skalere en global omstilling av gigantiske dimensjoner. Paris er et lite stoppested på veien. Vi må oppnå større fart fremover.

Det andre handler om vår generasjons ansvar. Da snakker jeg om oss som er født rundt 1960, generasjonen som nå har maktposisjoner i politikk og næringsliv. Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre er to eksempler. I næringslivet er det mange av omtrent samme årgang.

Når vår generasjons ledere om 15 år blir spurt hva vi gjorde for å unngå klimakatastrofe, vil jeg at de skal kunne snu seg tilbake og si at beslutningene de tok fra rundt 2015 og fremover har bidratt betydelig til store og målbare endringer både i Norge og verden.

Det er kort tid. Omstillingen går for sakte, den går ikke for fort.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Frank Erik

    Hei. Ville bare gi deg en liten kommentar her for å fortelle at jeg synes du har mye bra skriving her ute. Jeg er selv blogger og jeg jobber på en oljeplattform. Jeg fant bloggen din da jeg søkte etter noe info til et innlegg jeg skrev om Troll (plattformen).
    Håper du stikker innom min blogg en gang, og legg gjerne igjen en kommentar. Tusen takk for go lesing 🙂

    Svar

Skriv en kommentar