Det grønne skiftet går for sakte

Tempoet i energiomstillingen er altfor lavt til å sikre at målene i Paris-avtalen nås. De globale investeringene i fornybar energi faller. Karbonbudsjettet er brukt opp om få år hvis ikke farten i det grønne skiftet settes kraftig opp.

Dette er kronikkversjonen av innlegget jeg holdt på Dagens Næringslivs energikonferanse tirsdag 18. oktober. Innlegget ble trykket i DN den samme dagen.

Snart et år etter Paris-avtalen er det grunn til å rope varsku. Nye tall fra Bloomberg New Energy Finance viser at investeringene i fornybar energi i 2016 vil være vesentlig lavere i år enn fjorårets rekord på snaut 350 milliarder dollar, trolig mellom 20 og 30 ned prosent på årsbasis. Tredje kvartal var særskilt dårlig, 43 prosent lavere enn tilsvarende periode i fjor. Fjerde kvartal kan overraske positivt, men likevel. Investeringene faller både i Kina, USA, Japan og Europa. Det hjelper, selvsagt, at både vind- og solenergi blir billigere. Utbyggere får mer for hver dollar. Likevel er dette alarmerende tall.

Karbonbudsjettene fra FNs klimapanel forteller oss om sammenhengen mellom totale utslipp og den ventede temperaturøkningen. Et blikk på det gjenværende karbonbudsjettet gir en dyster fortelling. Paris-avtalen setter mål om at oppvarmingen skal begrenses til 1,5 grader, altså en skjerping i forhold til togradersmålet. Med dagens utslippsnivå vil det gå bare ni år før atmosfæren er tilført så mye CO₂ at det er 50 prosent sjanse til at det stopper på 1,5 grader. Tilsvarende har vi 20 år på oss for at vi med 66 prosents sannsynlighet kan stoppe på 2 grader, og 28 år på at togradersmålet kan oppfylles med 50 prosent sannsynlighet.

Karbonbudsjettet brukes opp. Denne illustrasjonen viser hvor få år vi kan fortsette med dagens utslippsnivå før et karbonbudsjett på 1,5 eller 2 grader er brukt opp.
Karbonbudsjettet brukes opp. Denne illustrasjonen viser hvor få år vi kan fortsette med dagens utslippsnivå før et karbonbudsjett på 1,5 eller 2 grader er brukt opp.

Karbonbudsjettene illustrerer hvor mye det haster med å skru opp tempoet i omstillingen. Løftene som ble innsendt fra nær alle land foran Paris-toppmøtet er ikke på langt nær nok til å sikre utslippsreduksjonene som trengs. De gir en utflating, men ikke det bratte fallet som er nødvendig.

Det er mange årsaker til at farten i det grønne skiftet er for lav. I mange land, både i Europa og ellers, er politisk usikkerhet en viktig faktor. Samtidig skaper overgangen fra et sentralisert og fossilt – til et desentralisert og fornybart – energisystem noen opplagte problemer. Markedene forstyrres når det kommer vind- og solenergi inn i store omfang. Investorer ser usikre markedsforhold og ustabile politiske regimer – det er logisk å holde hardt på lommeboken. Samtidig er det ingen tvil om at mange av det gamle og fossilbaserte regimets tyngste aktører ser seg tjent med at omstillingshastigheten holdes nede. Energiskiftet går fort nok til å true deres forretningsmodeller, men for sakte til å sikre et så bratt fall i utslippene at Paris-avtalens mål holdes innenfor rekkevidde.

Usikkerheten øker på den fossile siden av ligningen

Det avgjørende fremover blir derfor hvordan både land og store kommersielle virksomheter i den internasjonale økonomien agerer. Vi vet at forbruket av kull, olje og gass vil bli sterkt påvirket i negativ retning i en verden der CO₂-utslippene faller. Klimarisiko – forstått som risiko knyttet til overgangen mot nullutslipp – er kommet for å bli. Oljeland og oljeselskaper kan risikere at de satser for mye og for lenge på det gamle og fossile dersom endringshastigheten øker. Fossile energiressurser kan vise seg som ubrennbare og dermed ulønnsomme. Men hvilke reserver som blir liggende, er vanskelig å si. Poenget er at usikkerheten øker på den fossile siden av ligningen.

Forståelsen av klimarisiko har tiltatt kraftig de siste årene. På den ene siden løper vi risiko på grunn av klimaendringene. På den andre siden innebærer energiskiftet også risiko. Mye gammelt skal ut, og mye nytt skal inn. Investorer og finansfolk spiller en nøkkelrolle i overgangen. Krav om åpenhet og visshet om at et selskaps forretningsmodell tåler – og trives i – et lavutslippssamfunn blir viktigere og viktigere. En bred investorkoalisjon stilte for eksempel nylig krav om at verdens bilindustri må sikte mot omstilling og nullutslipp.

Skal Paris-avtalens mål nås, må både land og selskaper konsentrere mer krefter og kapital om sektorer som har livets rett i en nullutslippsfremtid. Det er mange positive tegn, men også altfor mye nøling og vegring. Hastverket, og dimensjonen i omstillingen som er nødvendig, har ikke seget tilstrekkelig inn.

Ta Statoil som et eksempel. Det har skjedd noe nær en revolusjon siden Eldar Sætre overtok etter Helge Lund, men fortsatt maser Statoil om Lofoten og satser store penger i Barentshavet – altså operasjoner som av ulike grunner drar med seg både politisk ubehag og stor økonomisk risiko. Spørsmålet er om tradisjon og incentivstrukturer binder for store deler av kapitalen og de intellektuelle ressursene til det gamle og fossile. Som eiere bør vi stille krav om at Statoil får et mål om at en viss – og økende – andel av omsetning og inntjening skal komme fra nullutslippsvirksomet. Så kan Eldar Sætre og hans kolleger i toppledelsen få bonus for å forsere overgangen; for eksempel en ny million på konto hver gang en terawattime fornybar energi settes i produksjon.

Energiskiftet representerer trusler og muligheter. Press fra samfunnet er nødvendig for å få opp farten. Politikerne har sin jobb å gjøre, men det har også næringslivets aktører. Det handler om å øke tempoet i en omstilling som så godt som alle siviliserte krefter er enige om at er livsviktig for klodens fremtid.