Medieoppslag de siste ukene har pirket i biodrivstoffsatsingen fra forskjellige vinkler, og det er grunn til å gi honnør både til de samarbeidende avisene (Aftenposten, BT, Aftenbladet, Adressa, Fedrelandsvennen) og NRK for at de setter søkelys på biodrivstoffpolitikken. Når overilte politiske vedtak gir virkninger som er de motsatte av det man ønsker, så er noe riv ruskende galt. Klimapolitikken må være kunnskapsbasert. Den må gi resultater. Hvis ikke rives tilliten ned.

Det er behov for en gjennomgang av politikken som svarer på en lang rekke spørsmål knyttet til produksjon, distribusjon og bruk av biodrivstoff. Det trengs et hurtigarbeidende ekspertutvalg, rensket for alle slags lobbyinteresser, som kan gi gode svar. Det politiske ansvaret er i første omgang å formulere et oppdrag til de riktige forskningsmiljøene. Dernest å sørge for at politikken utformes i samsvar med forskningsbasert kunnskap.

Skal norske og globale klimamål kunne nås, så må biodrivstoff spille en rolle. Spørsmålet er hvordan. Biodrivstoff kan være både bra og dårlig for klima og miljø. Terrenget er krevende, det er mange hensyn å ta.

I motsetning til sol, vind, elbiler og hydrogen representerer ikke biodrivstoff en banebrytende ny teknologi. Biodrivstoff er ingen disruptiv kraft som snur gamle og fossile forretningsmodeller på hodet. Biodrivstoff representerer ikke, kanskje med unntak av biogass produsert på avfall, noe virkelig systemskifte. Det handler om å forsyne forbrenningsmotoren med et drivstoff som er (litt/helst mye) mindre skadelig for klima og miljø enn fossile brennstoffer – inntil nye og bedre teknologier for godt har overtatt for de gamle. Biodrivstoff er (nesten) alltid dyrere enn fossile alternativer og trenger derfor politisk støtte i en eller annen forstand – enten i form av innblandingskrav, avgiftslettelser eller subsidier. Hvis biodrivstoffet har tilstrekkelig klimagevinst og skatten på CO₂ er tilstrekkelig høy, kan det hjelpes frem på den måten.

Når transportsektoren i Norge og ellers i verden skal avkarboniseres ved hjelp av biodrivstoff så må altså politikken bidra på en eller annen måte. Det viktigste spørsmålet – og minstekravet – er hvordan man sikrer at politikk til støtte for biodrivstoff unnlater å fremme forretningsmodeller og verdikjeder som vi vet ikke er bærekraftige på lang sikt. Dette gjelder like mye enten vi snakker om produksjon i Indonesia eller Norge. Å skape etterspørsel som gjør at det hugges ned regnskog for å produsere palmeolje er derfor helt bak mål. På samme måte må hensynet til skogen som karbonlager ivaretas når det utvikles politikk for å bruke norske skogressurser til produksjon av biodrivstoff.

For lekfolk er det vanskelig å holde orden på alle disse forholdene. Politikken trenger eksperthjelp. Det er mange spørsmål det trengs svar på. Listen under er ikke uttømmende.

• Hva slags importert biodrivstoff kan vi være sikre på at ikke medfører skadelige bivirkninger i form av redusert matproduksjon eller ved at skog hogges ned for å gi plass til for eksempel palmeoljeproduksjon?
• Hvordan kan man lage et regelverk som sikrer at bare bærekraftig drivstoff med godt dokumentert klimagevinst er i salg?
• Hva slags potensiale er det egentlig for å utvikle biodrivstoffproduksjon basert på skogressurser innenlands i Norge, samtidig som skogens rolle som karbonlager ivaretas?
• Hva slags langsiktig politisk regime er mest egnet for å utvikle norsk produksjon av bærekraftig biodrivstoff, og hvordan skal kostnadene bæres?
• Hvordan kan ressurseffektiv produksjon av biodrivstoff med stor klimagevinst knyttet til andre industriprosesser best utvikles?
• Finnes det dårlig utnyttede biomasseressurser til lands eller havs som kan inngå i avansert biodrivstoffproduksjon med stor klimagevinst?
• I hvilke deler av transportsektoren bør biodrivstoff benyttes for å gi størst klimagevinst, og hvordan bør politikken utformes for å møte et slikt mål?

Kunnskap om disse spørsmålene – og sikkert mange flere som kan være like relevante – finnes helt sikkert på norske universiteter og forskningsinstitusjoner. Å få denne kunnskapen frem er nødvendig for å utvikle en langsiktig og stabil politikk som både fremmer klimamålene og demper det faktiske grunnlaget for gjentatte spørsmål og kritikk knyttet til biodrivstoffpolitikkens bonitet.

Så vil noen kanskje hevde at produksjon av fossile drivstoffer ikke utsettes for det samme kritiske søkelys som biodrivstoffet. Det er riktig. Men det er et dårlig argument. Når det skal lages politikk for langsiktig klimaomstilling, ja så må vi vite hva vi gjør.