At Statoil, BP, Shell, BG, Total og Eni har gått sammen om et klimaopprop har skapt overskrifter. Initiativet er positivt i den forstand at oljeselskapene demonstrerer at de tar klimatrusselen på alvor, og at de erkjenner at de har ansvar for å bidra til at problemet blir løst.

La det være sagt: Karbonprising, i form av skatter, avgifter eller kvotehandelssystemer, er fornuftig og bra. Fossil energi påfører samfunnet store kostnader. IMF beregnet nylig kostnadene ved fossil energi til svimlende 5,3 billioner dollar.

For oljeselskaper som opererer med utgangspunkt i europeiske land er det umulig å overse viktige samfunnsinteresser. Selskapene trenger sin «license to operate». Da må de forholde seg til klima. Hadde europeiske selskapene opptrådt som amerikanerne, ville de blitt tvunget til å legge om. Total kunne ikke blåst av Francois Hollande, like lite som BP eller Statoil åpent kunne motarbeidet britiske eller norske myndigheter.

Oljeselskapenes initiativ er et viktig politisk signal til Paris-toppmøtet – og til de delene av det globale næringslivet som fortsatt ignorerer klimatrusselen. De europeiske olje-toppene markerer dermed kraftig avstand til kullselskapene og sine amerikanske fettere i Exxon og Chevron.

Oljeselskapenes ønskeliste til politikerne sammenfaller med deres grunnleggende interesser i en verden der klimautslippene skal kuttes. Den eneste nedsiden for Eldar Sætre og hans kolleger er at de risikerer å bli hundset som politiske sveklinger neste gang de er i Houston. Det er i ferd med å oppstå et interessant skisma mellom den europeiske og amerikanske utgaven av «big oil», der europeerne tar klima mer på alvor enn Exxon og Chevron. Exxons toppsjef Rex Tillerson var rimelig tydelig på selskapets generalforsamling nylig.

Når Statoil og de andre selskapene først erkjenner at det vil bli strengere klimareguleringer, er innføring av en global karbonpris et opplagt ønske. Karbonprising styrker gassens konkurransekraft mot kull i kraftsektoren, og sikrer dermed oljeselskapenes markedsposisjon. Store deler av gassen i Europa går til oppvarming. Dette markedet krymper gradvis gjennom energieffektivisering. Økt bruk av gass i strømproduksjon er derfor en måte å sikre avsetning for gassen. I konkurransen mot kull er den avhengig hjelp fra en CO₂-pris for å være konkurransedyktig – i alle fall så lenge det er overkapasitet i form av kullkraftverk. Karbonprising blir derfor en sikring av gassens verdi. Når stadig flere kullkraftverk stenges ned, kan dette endres.

Det er ingen direkte angrep på fornybar energi i brevet fra oljetoppene. Tvert imot fremholdes at gassen kan være den fornybare energiens følgesvenn. Tradisjonelt har oljeselskapene vært motstandere av fornybarpolitikk, mens de har støttet karbonprising på EU-nivå. Dette synspunktet har blant andre Statoil hevdet i den europeiske diskusjonen lenge, og her har oljeselskapenes interesser sammenfalt også med de store kraftselskapenes syn. Dette intervjuet med Statoils påtroppende styreleder Øystein Løseth, gjort mens han var toppsjef i Vattenfall, er uttrykk for dette.

Karbonprising er heller ingen trussel mot oljeselskapene når det gjelder produksjon av olje og gass. Sett i sammenheng med andre kostnadsfaktorer representerer ikke en karbonpris på 10-20 euro noen avgjørende kostnad pr. oljefat, og forskjellen mellom ulike regioner vil selvsagt bli utliknet om det skulle komme en global pris, slik selskapene ønsker seg. Nå er det høyst usannsynlig at Paris-toppmøtet vil gi et utfall som innebærer innføring av en global karbonpris. Så her er det grunn til å tro at det blir med et ønske som kan gi selskapene politisk goodwill, uten at det representerer noen potensiell nedside.

Oppsummert er det altså slik at budskapet fra oljetoppene til verdens politiske ledere er at de ønsker seg politikk som støtter deres nærings konkurransekraft og fremtidige inntjeningspotensial. Noen saligkåring er det altså ikke grunnlag for.

Det er ingenting i oljetoppenes resolusjonstekst som tilsier at selskapene vil endre sin forretningsmodell. Men det er en stigende erkjennelse av at klimapolitikk og reguleringer vil kunne endre rammene for virksomheten deres.

Trusselen mot oljeselskapene er et «lappeteppe» av klimapolitikk og reguleringer, som sammen med teknologisk endring og stadig billigere fornybar energi, eroderer lønnsomheten i de dyreste delene av den fossile energisektoren. Kostbare og langsiktige prosjekter i Arktis eller bygging av LNG-anlegg kan miste sin verdi og ende som «stranded assets».

I et slikt bilde vil det kanskje være klokere å sende en større del av investeringsmidlene i retning av sektorer med karbonfrie inntektsstrømmer og gode vekstutsikter – altså fornybar energi. Dette steget har «big oil» ennå ikke tatt, men det er tegn i den retningen blant annet fra Statoil.

Alternativt kunne selskapene sende større deler av profitten tilbake til aksjonærene i form av utbytte.

Hvordan selskapene investerer er en bedre målestokk for å vurdere hva de tror på enn hva toppsjefene skriver i avisen. Det er gjennom sine investeringsbeslutninger de viser hva de tror om fremtiden.