Miljødirektoratet la fredag 4. mai frem tallene som viser hvor mye og hva slags biodrivstoff som ble brukt i Norge i 2017. Dette er et nedslående materiale. Mens Nugatti-boksen på frokostbordet stolt forteller at den er laget uten palmeolje, så fyller intetanende norske bilister palmeolje på tanken i økende omfang. At økt etterspørsel etter palmeolje bidrar til mer avskoging, er det ingen tvil om. Det er en erkjennelse Ola Elvestuen delte med tilhørerne på Miljødirektoratets seminar.

En bunntrist historie

Biodrivstoff-politikken innebærer, slik FN-reglene for telling av klimagassutslipp er utformet, at norske klimagassutslipp ble redusert med 600.000 tonn i 2017. Tilsynelatende er dette bra, og isolert et viktig bidrag i strevet med å oppnå norske utslippsmål. Men tas virkningene av biodrivstoffbruken som er knyttet til endret bruk av landareal inn i regnskapet, så reduseres gevinsten til omkring 100.000 tonn. For palmeoljediesel isolert, vil tallene være negative. Den er verre enn fossil diesel.

Et tall som ganske sikkert kommer til å bli benyttet i diskusjonen om biodrivstoff fremover, er at den totale mengden biodrivstoff i Norge i gjennomsnitt var 65 prosent bedre enn fossil diesel når det handler om klimaavtrykk. Dette tallet inkluderer ikke endret bruk av landarealer. Da ville tallet vært mye lavere, selv om noe av biodrivstoffet har svær stor klimanytte.

Hvis man er opptatt av at klimapolitikk skal styrke norsk verdiskaping, er resultatene av biodrivstoffpolitikken en bunntrist historie. 99,6 prosent av biodrivstoffet som ble blandet i bensin og diesel i Norge i 2017 er importert. Sterke incentiver – og norske skattepenger – støtter altså biodrivstoffproduksjon andre steder enn her i landet.

Nesten halvparten av biodrivstoffet vi brukte ble importert fra Indonesia.

Milliardtap for staten

Det som driver palmeoljeimporten er en subsidie som rundt regnet kostet staten en drøy milliard i fjor. Årsaken er at biodrivstoff over innblandingskravet er fritatt for veibruksavgift. Staten taper dermed inntekter – mens produsenter og distributører kan bruke denne marginen på snaue fire kroner pr liter til å holde lønnsomt liv i sin virksomhet. Dette er hyggelig for eksempel for det finske oljeselskapet Neste, som er en av verdens største aktører i videreforedling av biodrivstoff.

Oppsummert så bruker vi altså milliardsubsidier på å understøtte en verdikjede som fremmer avskoging, med økte globale klimautslipp som resultat.

Dette gjør vi med den ene hånden. Med den andre hånden gir vi store beløp til Indonesia for at de skal ta vare på regnskogen.

Hvorfor blir det ikke ryddet opp?

Svaret er at det er vanskelig. Ola Elvestuen var innom flere av momentene under Miljødirektoratets seminar. Palmeolje er et lovlig produkt. Handelsregler, gjennom WTO og EØS, er til for å holdes, og det er ikke enkelt å skille mellom palmeolje og andre vegetabilske oljeprodukter. Derfor er det for eksempel vanskelig å følge opp ønsker fra Stortinget om at det offentlige ikke skal kjøpe palmeoljediesel eller å utforme et eksplisitt forbud mot bruk av palmeolje.

Diplomatisk bråk

Samtidig vil det raskt kunne bli diplomatisk bråk med Indonesia hvis de føler seg urettferdig rammet av en politikkendring. I The Jakarta Post kan vi lese at Indonesias handelsminister Enggartiasto Lukito truer med stopp i fiskeimport fra Norge hvis palmeoljediesel utestenges fra offentlige anbud. Strid om strengere EU-regler mot palmeolje i Europa kan velte både forsvarskontrakter og store avtaler om kjøp av Airbus-fly til nasjonale flyselskaper. Indonesia har legitime interesser å ivareta og innskrenkninger i palmeoljeeksporten vil selvsagt ramme produsenter, enten det er småbønder eller større selskaper.

En annen indonesisk minister, Luhut Pandjaitan, viser til at Indonesia har klart å begrense radikalisme og terror – men at det blir vanskeligere hvis økonomien svekkes. På sin nylige Europa-reise var den indonesiske ministeren også innom i Roma for å be om Vatikanets støtte i kampen mot et europeisk palmeoljeforbud – og hos pave Frans har man hjerte for verdens fattige masser. Indonesia er i hovedsak muslimsk, men har katolske og andre kristne minoriteter.

Det hører også med i fortellingen at mange europeiske oljeselskaper satser på videreforedling av palmeolje for det europeiske markedet gjennom raffinerier i Europa. De ser forretningsmuligheter, og arbeidsplasser teller.

Dette er monsteret som er skapt, gjennom uvettig politikk, både i Europa og Norge. Jo større økonomiske og politiske interesser som involveres, jo vanskeligere er det å orkestrere en snuoperasjon. Jo lengre tid det tar før man snur, jo større lar man monsteret vokse.

Og i potten ligger selvsagt også den politiske og folkelige støtten både til biodrivstoffpolitikken isolert og til klimapolitikken som sådan.

Rammebetingelser

Så kan vi også legge til argumentet om «stabile og langsiktige rammebetingelser». Noen husker tilbake til åpningen og nedleggelsen av en biodieselfabrikk i Fredrikstad for snart ti år siden. En brå avgiftsendring betød kroken på døren.

Den nåværende biodrivstoffpolitikken legger opp til sterk etterspørselsvekst i årene fremover og kan dermed skape grunnlag for norsk industri, basert på blant annet skogsavfall og biprodukter fra treforedlingsindustrien. Dette vil – om prosjektene lykkes – kunne erstatte bortfall av import og gi verdiskaping her til lands. Men i lys av tallene som Miljødirektoratet presenterer er det grunn til å spørre om politikken stimulerer det vi vil ha, altså bærekraftig biodrivstoff, laget i Norge. Nesten ingenting av biodrivstoffet vi bruker er laget her i landet.

På det politiske feltet er altså ballen i Ola Elvestuens hender. Det er hans jobb å gjennomføre tiltak som får slutt på palmeoljeimporten og legger til rette for en biodrivstoffpolitikk som ikke har rekken av bivirkninger som er pekt på.

Men bransjen har også et betydelig ansvar. Uno-X, YX og Circle K selger ikke palmeoljediesel, Esso og Shell gjør det. Bransjeforeningen Drivkraft Norge viser til at all palmeoljediesel i Norge er produsert i henhold til EUs krav til bærekraft og at man derfor har sitt på det tørre.

La oss få velge!

Likevel spørs det om ikke det er fra markedet og forbrukernes side at kravet om endring etter hvert både vil og må komme. Det er på tide at bensinstasjonskjedene gjør rede for innholdet i sine produkter, enten det er fossilbasert eller biobasert vare man selger. Transparens om verdikjedene er nødvendig for at forbrukerne skal kunne gjøre informerte valg. Kunnskap om opprinnelse og veien frem til forbrukeren i sisteledd er avgjørende for å kunne skille mellom godt og dårlig. Dette gjelder selvsagt for klima- og miljøavtrykket, men det gjelder også for andre ting som arbeidsforhold og opprinnelsesland. Vil du ha Saudi-diesel på tanken, eller foretrekker du Putin?

Talsmenn for biodrivstoff har rett i at det er mindre søkelys på de fossile verdikjedene enn på de biobaserte, men svaret må være ja takk, begge deler. For biodrivstoff vil det etter hvert måtte komme et regelverk som fremmer de klima- og miljøriktige produktene og straffer de dårlige. Det er ikke enkelt å få dette til, men det finnes ingen alternativ vei.