Hva med statens risiko, Helgesen?

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen mener næringslivet må vurdere klimarisikoen og karbonrisikoen når de investerer. Men ingen i Norge tar større klima- og karbonrisiko enn staten selv.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen må sørge for at det ryddes opp i biodrivstoff-politikken. (Foto: Bjørn Stuedal)Bjørn Stuedalcb

Tirsdag inviterte DNVGL til norgeslansering av rapporten «The Future of Spaceship Earth – Business Frontiers», som vurderer sannsynligheten for å oppnå FNs 17 bærekraftsmål innen 2030. Rapporten kommer dessuten med grundige innspill til hvordan næringslivet kan bidra for at målene skal nåes.

Det er DNVGLs Bjørn K. Haugland som har ledet analysearbeidet. I rapporten slåes det fast at verden ligger skremmende langt etter i arbeidet med å bekjempe klimaendringene. Over hele kloden gjøres alt for lite for å nå klimamålene.

Rapportens konklusjoner er allerede pedagogisk presentert i VG i artikkelen «Verden når ikke FNs bærekraftmål». Det mest interessante under tirsdagens presentasjon i Oslo var derfor de kommentarene og innspillene som ble gitt av inviterte innledere fra næringsliv, organisasjonsliv og politikk.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen var til stede som representant fra regjeringen. Han ga tydelige råd til næringslivet da han ble utfordret av ordstyrer Sven Mollekleiv fra DNVGL. Helgesen slo fast at vi også her til lands må kutte utslipp og at næringslivet nå må vurdere karbonrisikoen og klimarisikoen når det skal investeres.

Karbonrisiko innebærer at verdien av eiendeler i fossil energi og annet som medfører store CO2-utslipp vil skrumpe når klimapolitikken strammer seg til i form av høyere CO2-avgifter, og når pris og utbredelse gjør at fornybar energi blir en reell konkurrent til det fossile i stadig flere markeder og sektorer.

– Næringslivet må være opptatt av karbonrisikoen og klimarisikoen når de skal investere pengene sine. Pengen må plasseres i de fornybare segmentene, sa Vidar Helgesen.

– Næringslivet må ta innover seg den risikoen det medfører å investere i fortidsløsningene.  Pengene må nå plasseres i de fremtidsrettede grønne løsningene, sa statsråden.

Ut fra både et økonomisk perspektiv og et klimaperspektiv er det lett å være enig med Vidar Helgesen.

Men den regjeringen Helgesen er en del av følger ikke klimaministerens råd om å skygge unna «fortidsløsningene» og heller plassere pengene «i de fremtidsrettede grønne løsningen». Ingen norsk pengebinge er større enn den staten selv har hånd om særlig gjennom Oljefondet og som majoritetseier i Statoil. Som storinvestor er det ingen her til lands som trumfer staten.

Når det gjelder de virkelig store investeringene går regjeringen og staten helt på tvers av ministerens innstendige råd om å ta inn over seg både karbonrisiko og klimarisiko. Her er noen eksempler:

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

  • Oljefondet investere hundretalls milliarder i fossil energi. I 2015 hadde Oljefondet hele 362 milliarder kroner investert i olje- og kullselskaper. (Beløpet er noe mindre nå etter uttrekk fra diverse kullselskaper.) Samtidig har regjeringen inntil nå nektet Oljefondet å investere i unotert infrastruktur og fornybar energi, selv om både Oljefondet ved direktør Yngve Slyngstad – og også regjeringens ekspertutvalg som i vinter vurderte denne saken – har anbefalt å åpne for dette.
  • Staten eier 67% av aksjene i Statoil, som med dagens aksjeverdi tilsvarer en eksponering for staten på om lag 295 mrd. kroner. Oljeselskapet skal i inneværende år investere milliarder av kroner i sine fossile prosjekter. (Statoil nedjusterte riktignok i sommer sin investeringsprognosen for 2016 fra 13 til 12 milliarder dollar og prognosen for kostander knyttet til letevirksomheten etter ny olje og gass for 2016 fra 2 til 1,8 milliarder dollar.) Nesten alle disse snaue 14 milliarder dollar – om lag 114 milliarder norske kroner med dagens kurs – går til investeringer i det fossile. Som majoritetsaksjonær i Statoil bruker dermed regjeringen Solberg dine og mine penger til investeringer med betydelig klima- og karbonrisiko.
  • Gjennom oljeskattesystemet brukte staten i 2015 13,3 milliarder kroner til å dekke 78 prosent av de utgiftene oljeselskapene som ikke er i skatteposisjon pådro seg da de lette etter olje og gass på norsk sokkel uten å finne noe. Staten brukte også 3,4 milliarder kroner til å dekke underskuddet til oljeselskapet Talisman som ga opp å tjene penger på norsk sokkel. Gjennom de norske generøse subsidieordningen fikk selskapet dekket nesten alle utgiftene de hadde hatt på norsk sokkel frem til kontoret ble stengt. Det siste året har regjeringen åpnet to nye konsesjonsrunder og gitt tillatelse til prøveboring en rekke steder på norsk sokkel. Pengene som brukes i denne letingen vil i høy grad være statens penger. Alternativet til å bruke milliarder av oljekroner på «leterefusjonsordningen», kunne Norge investert mer i det som statsråd Vidar Helgesen karakteriserer som «fremtidsrettede grønne løsningene», i alle fall dersom regjeringen Solberg hadde gitt Oljefondet anledning til å investere i unotert fornybar energi og infrastruktur.
  • I tillegg har Vidar Helgesens sjef – statsminister Erna Solberg – gjentatt gang på gang at hun ønsker oljeleting i Lofoten og Vesterålen. Finner oljeselskapene olje og gass i disse områdene vil for eksempel pengene Statoil skal investere i prosjektene der være et overskudd som alternativt kunne vært betalt ut som utbytte (= penger inn i Oljefondet). Hadde Statoil (og dermed staten som majoritetsaksjonær i selskapet) virkelig ment alvor med sin fornybare strategi, kunne selskapet heller ha putte penger i å bygge opp en variert og omfangsrik portefølje i det fornybare og slik bidratt til det grønne skiftet. Slik det ser ut nå higer ledelsen i oljeselskapet først og fremst etter å pløye inn penger i Lofoten-prosjekter.
  • Staten eier dessuten 30 prosent i Aker Kværner Holding som igjen eier 40 prosent av utstyrsleverandørene Aker Solutions og Kværner og også Akastor – alt sammen sterkt eksponert mot oljesektoren. (Markedsverdi for Aker Solution er for tiden 11,5 mrd. kroner, Kværner 2,8 mrd. kroner og Akastor 2,6 mrd. kroner, statens eksponering i Aker-sfæren utgjør dermed om lag 2 mrd. kroner.) Det er Kjell Inge Røkke som er den største aksjonæren i Aker Kværner Holding. Han ignorerer fortsatt den klima- og karbonrisikoen Vidar Helgesen er opptatt av.

Det er prima at klima- og miljøministeren oppfordrer det private næringsliv til å passe seg for investeringer i fortidsløsninger og heller satse pengene på løsningene som hører fremtiden til.  Men klima- og karbonrisikoen er minst like stor trussel for staten Norge (og dermed oss alle som bor i dette landet) som for det private næringslivet.

Regjeringen bør derfor snarest følge rådene fra Helgesen – og også fra WWFs Nina Jensen som under DNVGLs seanse i Oslo på tirsdag uttrykte det slik da hun ble bedt om å kommentere at FNs bærekraftsmål for klima er milevis unna rekkevidde:

– Tallenes tale er klar. Vi må slutte å investere i ny fossil virksomhet, det vi eventuelt finner kan likevel ikke brukes om klimamålene skal nåes. Stopp med å subsidiere fossil virksomhet. Stopp, her og nå.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima