Norges rolle som et forbildeland når det gjelder elbilpolitikk bør vektlegges når Regjeringen i år skal legge frem forslag til ny avgiftspolitikk for transportsektoren. I en artikkel i Bangkok Post ber Matthias Pfalz, president i BMW Group Thailand, thailandske myndigheter om å se til Norge. I forrige uke lanserte BMW sin elektriske i3 i Thailand.

Thailands BMW-sjef oppfordret egen regjering til å sørge for skattefordeler både for dem som kjøper elbiler og dem som produserer dem. Pfalz ba også Thailands regjering om å investere i ladeinfrastruktur for elbiler.

Og i artikkelen slår Bangkok Post fast at den norske elbilparken er den høyeste per innbygger i verden og at det er en anerkjent sak at Oslo er verdens elbilhovedstad. Fritak fra engangsavgift, gratis parkering og muligheten til å kjøre i kollektivfeltet trekkes frem som eksempler på virkemidler som bidrar til at antall elbiler per innbyggere fyker i været.

Norges rolle som foregangsland i elbilpolitikken er lite vektlagt i vår hjemlige debatt om det grønne skiftet i transportsektoren. I Sundvolden-erklæringen heter det at «Regjeringen vil foreta en helhetlig gjennomgang av kjøretøy- og drivstoffavgiftene med sikte på endringer for å stimulere til bruk av ny teknologi, en sikrere bilpark og mer miljøvennlige valg». Etter planen skal denne komme når Revidert nasjonalbudsjett 2015 legges frem. Her har Regjeringen muligheten til ikke bare å fortsette, men også forsterke hvordan vi framover skal rigge det grønne skiftet i transportsektoren.

Mangel på fremdrift og resultater i internasjonalt klimasamarbeid viser at vi ikke først og fremst kan sette vår lit til at toppolitikere skal enes om en felles, optimal klimapolitikk. Vi er helt avhengige av å sy sammen et digert lappeteppe av nasjonale tiltak, bilaterale avtaler og forbildeprosjekter som samlet kan bidra til at vi får kontroll på CO₂-utslippene. Enkeltland må går foran i ulike sektorer, slik Tyskland har gjort med sitt Energiewende og Danmark med sitt program for å bygge vindmølleparker.

De siste årene er det mange utenlandske aviser som har plukket opp den norske elbilsuksessen. I fjor skrev britiske The Guardian om Norge at «gratis parkering, incentiver og retten til å kjøre i kollektivfeltet dytter Tesla Model S og Nissa Leaf til topps på bestselgerlisten».

En annen britisk storavis, The Independent, intervjuet i fjor klima- og miljøminister Tine Sundtoft til en reportasje om den unike, norske elbilpolitikken.

Også BBC News meldte i fjor at de norske incentivordningene gjør at Norge troner øverst på listen over antall elbil per innbyggere.

Den tyske kringkasteren, Deutsche Welle, slo for et drøyt år siden fast at statlige incentiver er nøkkelen til den norske elbilsuksessen.

Dette er bare noen av eksemplene på at norsk elbilpolitikk trekkes frem som unik og vellykket.

I ordskiftet her til lands kan vi fort få inntrykk av at vi oversvømmes av elbiler som gjør det vondt og vanskelig for fossile kjøretøy. Slik er det ikke. Foreløpig er bare rundt to prosent av bilparken i Norge elektrisk. Og går vi tilbake til det ferske oppslaget i Bangkok Post i Thailand, snakker vi om et land med nesten 70 millioner innbyggere, men der antall ladestasjoner for elbiler faktisk kan telles på en eneste hånd. Det sier litt om at elektrifiseringen av transportsektoren ellers i verden er helt i den spede, sårbare begynnelsen. Heldigvis ser det ut til at noen land begynner å ta etter Norge. Nylig kunngjorde Frankrikes energiminister, Ségolène Royal, at man i Frankrike vil skattlegge dieselbiler gradvis mer og innføre økonomiske incentiver knyttet til elbilene. Og i Tyskland ser Merkel på nye virkemidler for å nå målet om 1 millioner elektriske kjøretøy innen 2020.

I det snirklete arbeidet med å få til et grønt skifte i land etter land, sektor etter sektor, vil enkeltlands pionerarbeid være avgjørende. Ved å videreføre og forsterke den norske, vellykkede elbilpolitikken, kan Regjeringen gi en real håndsrekning til internasjonal bilindustri som tar omkostningene ved å få frem nye og mer effektive elbiler. Den kan også fungere som forbilde for land og politikere som ikke tør å gjøre sin transportpolitikk grønnere uten å kunne trekke veksler på andre lands gode erfaringer. Det må Regjeringen ta med i betraktningen når den i vår skal foreta sin «helhetlige gjennomgang av kjøretøy- og drivstoffavgiftene».