Det er langt fra Stavanger til Paris

Når Statoil snakker om omstilling, handler det meste om hvordan olje kan produseres i ytterligere 100 år, og lite om overgangen mot nullutslipp som trengs for å møte klimatrusselen.

Konserthuset i Stavanger denne uken. Statoil har invitert til Statoil Future Energy Forum 2017. Et av slagordene som farer over storskjermen som anslag ved oppstart lyder slik:

You never know what tomorrow brings.

Men i denne forsamlingen har slagordet liten relevans. Hovedinnlederne er enige om å vite hva morgendagen vil bringe:

Den norske oljealderen vil vare i minst 50 til 100 år til.

Så derfor handler ikke denne fremtidssamlingen så mye om hvordan energiforsyningen de neste tiårene kan bli mest mulig fornybar og utslippsgjerrig. Det handler ikke om hvordan oljegiganten kan sette kreftene inn på å kombinere verdiskaping med det å plassere seg i førersetet for gjennomføringen av den avkarboniseringen som trengs for å møte klimatrusselen.

Fossil energifremtid

Det handler om kostnadskuttene Statoil selv har gjennomført, om digitaliseringen selskapet skal gjøre, og om hvordan Statoil kan posisjonere seg for å selge olje og gass i nye femti år – og enda femti etter det. Det dreier seg om krav til politikerne om konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen og om hvordan oljå skal gi nye jobber til folket langs kysten. Det handler om behovet for å motivere ungdommen til en utdanning fossilnæringen kan dra nytte av og om hvor klimariktig det er at vi i Norge henter opp mest mulig olje og gass.

Statoil Future Energy Forum 2017 handler om den fossile energifremtiden, ikke den fornybare.

Det er ikke så rart at det dreier seg mer om egenomstilling enn energiomstilling denne dagen. Statoil og Stavanger har vært igjennom krevende år. Stavanger har mistet mange arbeidsplasser. Enkeltmennesker og familier med hus og gjeld har tatt mye av støyten. Statoils nye koster har måttet rydde opp i sløsekulturen som fikk utvikle seg nokså uhemmet under Helge Lunds ledelse og som ga seg mange utslag; avdelinger som este ut over alle breddegrader, overmodige oppkjøp utenlands med påfølgende milliardnedskrivinger, og ikke minst eskalerende overbetaling til en leverandørindustri som må ha skrevet regning med atskillige gafler uten kritiske blikk fra Statoils kontraktmakere.

Lavkostnadsstatoil – ikke lavkarbonstatoil

Det er en imponerende egenomstilling Statoil kan vise til. For få år siden ble det mumlet om at en oljepris på 85 dollar fatet – ja kanskje helt opp mot 100 – var påkrevd om det skulle lønne seg å hente opp ressursene fra Johan Castberg-feltet. Nå er break-even nede i 35 dollar.

– Statoil kan ikke lengre tillate seg å bli overrasket dersom oljeprisen går nedover igjen, sa konsernsjef Eldar Sætre i Stavanger konserthus. Statoil må forenkle, standardisere og industrialisere for å senke kostnadsnivået ytterligere, ifølge Sætre. Omstilling til lavkostnadsstatoil er med andre ord ikke helt i mål, men godt i rute.

Lavkarbonstatoil er derimot et prosjekt man nødig vil forhaste. Riktignok understreket konsernsjef Eldar Sætre følgende under talen sin:

– Statoil skal også bidra til lavkarbonfremtiden. Det skal Statoil gjøre ved å skape en enda mer karboneffektiv norsk olje- og gassnæring.

Slik lyder et velsmurt propagandamaskineri.

For her er vi inne på essensen. Når Statoil snakker om å bidra i klimaarbeidet, dreier det seg først og fremst om tiltak som skal rettferdiggjøre at nettopp Statoil kan fortsette gigantinvesteringene som skal få frem fossil energi som vi i en verden med vellykket klimapolitikk altså må bruke betydelig mindre av – og det i løpet av få år. (Og hvilket oljeselskap i verden vil ikke lete etter – og finne – en tilsvarende god grunn for å rettferdiggjøre egen, eksisterende forretningsmodell?)

Marginale utslippskutt

I Statoil snakkes det først og fremst om hvordan de 2-3 prosentene klimagassutslipp som dannes når oljen og gassen hentes ut av sokkelen muligens kan skrumpes enda noen desimaler. Det snakkes ikke om gigantutslippene som skapes når oljen og gassen tas i bruk, når den brennes opp som for eksempel bensin til transportformål eller gass til el-produksjon. Dette utgjør drøye 97 prosent av utslippene, men ble knapt nevnt på fremtidsmessen i Stavanger.

Å minske utslippene under produksjonen på plattformene er vel og bra, men når dette brukes som argument for at man kan hente opp og brenne enda mer olje og gass, koker det ned til pur grønnvasking.

En konferanse som skal dreie seg om energi og fremtid – og der klimatiltaket som først og fremst løftes frem er at det må hentes opp enda mer av det som ødelegger kloden – en slik konferanse innebærer også store porsjoner fortielser, fornektelser og forførelser.

Det er synd. Det er også synd at Statoil ikke kostet på seg å hente inn flere kunnskapsrike, kritiske røster. Dermed gikk publikum glipp av fruktbare diskusjoner, det skortet på vesentlig kunnskap som hører med i en relevant diskusjon og presentasjon av energiframtiden. Det er så mye interessant som skjer i verden nå og som med fordel kunne vært løftet inn i Statoils fremtidsmesse. Bare den siste uken har det florert av saker som konferanseplanleggerne for neste års program med fordel kan la seg inspirere av.

Financial Times publiserte for eksempel nylig en grundig gjennomgang av hvordan skiftet til renere kraft forstyrrer hele energibransjen med intervjuer med en rekke analytiskere som kunne ha bragt inn annen og nyanserende kunnskap.

We don’t have all the answers, var et annet slagord som føk over storskjermen i Stavanger konserthus denne dagen. Men det viktigste svaret var man enige om – med Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø i spissen:

Vi skal leve av olje i minst 50 til 100 år til.

Det er langt fra Stavanger til Paris.