Perspektivmeldingen fordreier fakta

Viktige fakta om klimaendringer og økonomi er enten utelatt eller fordreid i regjeringens perspektivmelding.

Den som prøver å forstå hvorfor Norge står stille på klimaområdet, anbefales å lese Perspektivmeldingen 2013 som ble presentert av statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen på Blindern sist fredag. Meldingen rommer mange interessante og pedagogiske resonnementer rundt utviklingen i norsk økonomi og offentlige finanser. Men når når det kommer til spørsmålet som IMF-sjefen Christine Lagarde nylig beskrev som «by far the greatest economic challenge of the 21st century”, fordreier den fakta på en måte som virker mer enn tilfeldig.

Det er vanskelig å spekulere i årsaken, men inntrykket som etterlates er at økonomene i Finansdepartementet innerst inne ikke har det minste mot at de resultatløse forhandlingene om en global klimaavtale skurer videre helt til Norge har hentet sin siste olje.

Klimaendringene er en trussel mot den globale økonomien, heter det i perspektivmeldingen, der det advares mot store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser av havnivåstigning, ekstremvær, tørke og vannmangel dersom «det ikke gjennomføres betydelige tiltak mot utslipp av klimagasser». Finansdepartementet minner om at de globale klimagassutslippene må reduseres med 50-85 prosent fram mot 2050, sammenliknet med nivået i 2000, dersom det FN-vedtatte målet om maks 2 grader gjennomsnittlig oppvarming skal kunne nås.

Når det kommer til drøftingen av den norske og internasjonale økonomien, derimot, virker det som om Finansdepartementets økonomer har glemt alt de skriver ovenfor. Det tegnes et fremtidsbilde hvis forutsetninger etter mitt beste skjønn må være innbyrdes motstridende:

  1. at verdens utslippsnasjoner ikke engang vil nærme seg målet om å begrense oppvarmingen til 2 grader
  2. og at en slik klimapolitisk fiasko ikke vil få nevneverdige konsekvenser for Business-as-Usual-scenariet som presenteres i meldingen.

Med andre ord: Til tross for den globale oppvarmingen mener Finansdepartementet at Norge vil kunne fortsette å høste av stigende etterspørsel etter olje og gass i mange tiår fremover, samtidig som verdensøkonomien vil fortsette å vokse uten påvirkning fra flom, tørkekatastrofer og andre klimarelaterte hendelser. For å kunne underbygge fremtidsbildet, er viktige fakta enten utelatt eller fordreid i regjeringens perspektivmelding. I det følgende vil jeg kommentere nøkkelsitater fra meldingen.

«Skal verden lykkes med å nå to-graders målet, må store deler av verdens utslipp prises. Ambisiøse klimamål vil ikke kunne nås uten en høy pris som omfatter store deler av verdens utslipp av klimagasser».
Kommentar: Kampen mot tobakksproblemet ble ikke løst gjennom avgifter og nikotinprising, men gjennom reguleringer, forbud og påbud. Selvsagt hadde en internasjonal CO₂-pris vært det beste, men i påvente av en slik er EU, USA, Kina og de fleste andre land i ferd med å gjennomføre stadig strengere reguleringer som i praksis får mye av den samme effekten som en CO₂-avgift. Eksempler er her nye utslippskrav som tvinger kullkraftverk til å legge ned, skjerpede krav til drivstoffeffektivitet, kvoter for kjøp av fornybar energi, etc. Det er spesielt bemerkelsesverdig at Finansdepartementet ikke nevner det fjerde og kanskje mest interessante og relevante scenariet i IEAs World Energy Outlook 2012, som beregner effekten av storstilt satsing på energieffektivisering. I dette scenariet klarer landene samlet å kutte de totale CO₂-utslippene med over 20 prosent i forholdet til hovedscenariet innen 2035, vel å merke uten at det er innført en pris på karbon.

“Ny teknologi, høyere priser på utslipp av klimagasser eller framvekst av alternative energikilder kan en gang i framtiden legge press på priser og lønnsomhet i petroleumsnæringen”
Kommentar: Ikke bare «en gang i framtiden», men kanskje i nær fremtid, om ikke her og nå. Solenergi har på kort tid gjort gasskraft ulønnsomt i Europa. Den uforutsette suksessen med skiferolje og skifergass gjør USA selvforsynt med olje, og har ført til at de som kjøper olje levert i fremtiden betaler en lavere pris enn markedsprisen i dag. Aksjene i Australias kullselskaper ble påvirket da det ble lagt frem beregninger som viser at fornybar strøm nå kan leveres billigere enn kullkraft.

“Det betyr at karbonintensiteten i økonomien vår fortsetter å falle. Nedgangen må ses i sammenheng med at mesteparten av verdiskapingen kan føres tilbake til forbedringer i våre evner til å utnytte knappe ressurser, herunder fossile brensler, bl.a. gjennom tekniske og organisatoriske nyvinninger og bedre kapitalutstyr.”
Kommentar: Det var da voldsomt til selvskryt. Hvorfor ikke si det som det er, nemlig at vi har eksportert en stor del av CO₂-utslippene som forbruket vårt medfører til andre land. Karbonavtrykket til Ola Nordmann er økt kraftig gjennom økt vareimport og reiser til andre land, men dette kommer ikke til syne i statistikken som Finansdepartementet benytter.

“Ifølge IEA vil fossile energibærere forbli den dominerende kilden til energi selv om andelen reduseres fra dagens 80 pst. til i overkant av 60 pst. i 2035.”
Kommentar: Det som styrer olje- og gassprisene er ikke relative markedsandeler, men hvorvidt etterspørselen faller eller stiger raskere enn tilbudet. I IEAs energieffektiviseringsscenario, for eksempel, halveres veksten i energiforbruket, og det gir en nedgang i oljeetterspørselen allerede fra 2020. Hvor robust er perspektivmeldingens inntektsfremskrivninger i forhold til et slikt scenario?

“Verdens kjente reserver av kull, olje og gass har et karboninnhold på til sammen 2860 mrd. tonn CO₂-ekvivalenter. Skal den globale temperaturøkingen begrenses til to grader, må mer enn 2/3 av de fossile reservene forbli uutnyttet. Kull utgjør om lag 65 pst. av disse reservene, olje vel 20 pst. og gass 15 pst.”
Kommentar: Det er nytt at Finansdepartementet erkjenner «unburnable carbon»-problemet, men det er misvisende å antyde at hovedsakelig kull vil bli rammet. Investeringsbanken HSBC skriver for eksempel i en fersk analyse at olje vil bli rammet hardt dersom forbrukslandene skulle ta utslippsmålene på alvor. Årsaken er at det tar kortere tid å erstatte olje i transportsektoren enn det tar å erstatte kullkraft med naturgass, fornybar eller kjernekraft. Banken antyder for øvrig at både Statoil og den norske staten vil kunne få et tap i markedsverdi på sine oljereserver på hele 40-60 prosent, dersom importlandene bestemmer seg for å nå de klimapolitiske målene. Det er påfallende at ikke meldingen drøfter sannsynligheten for at nettopp et slikt scenario vil kunne inntreffe, og konsekvensene for norsk økonomi.

“De norske CO₂-utslippene i 2011 var likevel 5,8 pst. høyere enn i 1990. De samlede utslippene av klimagasser, med dagens virkemiddelbruk, anslås å ligge stabilt fram mot 2020 for deretter å avta noe fram mot 2030.”
Kommentar: Norge går fra å være en foregangsnasjon på klimaområdet til å bli en sinke, uten at dette utløser nevneverdig debatt. Selv USA, som ikke engang ratifiserte Kyoto-avtalen, ligger an til å redusere utslippene med nær 20 prosent innen 2020.

“For perioden 2013-2020 skal Norge begrense de gjennomsnittlig årlige utslippene av klimagasser til 84 pst. av utslippene i 1990. Dette er i tråd med målet om å redusere utslippene med 30 pst. i 2020. Gjennom kjøp av klimakvoter i utviklingsland bidrar vi til utslippsreduksjoner, overføring av teknologi og kunnskap til utviklingsland, samt til utvikling av kvotemarkeder”.
Kommentar: Ettersom utslippene i Norge øker i samme perioden, planlegger regjeringen å møte sine forpliktelser med kjøp av klimakvoter. Men hvorfor ikke si det som det er: Markedet for klimakvoter har brutt fullstendig sammen. FNs klimakvoter omsettes til latterlig lave 30-40 eurocents per tonn CO₂, ikke 30-40 euro som ekspertene mener ville være et riktig nivå for å finansiere de billigste utslippsreduksjonene globalt. Å hevde at kjøp av klimakvoter i dag bidrar til noe som helst utslippsreduksjon, er å kaste blår i øynene på folk.