Stoltenberg uten retning

Statsminister Jens Stoltenberg snakker varmt om klimapolitiske grep som ikke angriper kjernen – behovet for å redusere forbruket av fossil energi.

På Zero-konferansen avsluttet Jens Stoltenberg talen sin med å si at Norge skal være både en klima- og en oljenasjon, men han drøftet bare ytterst overfladisk hvilke utfordringer dette representerer. Han holder seg behørig unna de politiske vinduskonvoluttene som Norge blir nødt til å åpne – veivalgene en stor petroleumseksportør og investor må ta.

Stoltenberg snakker varmt om behovet for å få til en global klimaavtale og fremholder Norges pådriverrolle. Han viser også til Norges store satsing på regnskog, og arbeidet for å realisere karbonfangst og lagring. Det disse tre elementene i norsk klimapolitikk har til felles er at de ikke støter mot interessene Norge har som stor petroleumsprodusent og eksportør. Derfor er de ufarlige. En global klimaavtale kunne vært truende, men langs FN-sporet går det så sakte at det ikke er så farlig likevel. I tillegg gir Norge bistand og støtte til fornybar energi i utviklingsland. Det er vel og bra, men ingen trussel mot fossilinteressene.

Stoltenberg adresserer derfor ikke det ganske grunnleggende; sier vi to grader, mens vi i realiteten agerer som om verden går i retning av en oppvarming på tre-fire-fem?

I sin tale på Zero-konferansen nevnte Stoltenberg knapt fornybar energi med et ord. Han fremstår som uinteressert i utviklingen av teknologier og markeder som faktisk kan få verden inn på rett spor. Følger han og medarbeiderne med for eksempel når det gjelder solenergi, eller bygger de sin virkelighetsforståelse på foreldede plansjer fra Statoil?

Han holder seg unna spørsmålet om det er rasjonelt å øke oljeinvesteringene med sikte på et arktisk oljeeventyr som vil utfolde seg mot midten av århundret. Han drøfter ikke hvordan den europeiske energiomstillingen vil påvirke Norge. Han holder seg også unna problemstillinger knyttet til hvordan det er rasjonelt av Norge å opptre som stor investor. Zero-leder Marius Holm presenterte i sin tale et nytt finansinitiativ som viser hvordan Norge kan bruke sin finansielle muskel til å løfte frem investeringer som bringer oss i retning to grader, og ikke i retning fire eller fem.

Hvordan Norge opptrer som investor gjennom Oljefondet er trolig det realpolitisk viktigste i forhold til vårt bidrag til å fremme en klimariktig omstilling i verdensøkonomien. Det er på høy tid at dette kommer på dagsordenen.

Parallelt med Zero-konferansen holdt Statoil i går sin høstkonferanse der oljesektoren får presentert IEAs World Energy Outlook. Derfra forlyder det at «business as usual» som vanlig var agendaen. Det er grunn til å spørre om ikke Jens Stoltenberg og store deler av det politiske establishment i Norge er underinformert i forhold til det gryende skiftet i energisektoren som er på gang rundt oss.

Zeros leder Marius Holm viste i sin tale frem Kodak som et eksempel på hvordan det kan gå når det gjøres strategiske vurderinger som viser seg å være alvorlig feil. Det kan bli dyrt å være for sent ute.