Statoils liv og lære - Energi og Klima

Statoils liv og lære

Statoil-sjef Helge Lund skriver «politisk korrekt» om klimatrusselen, men investerer som om klimapolitikken mislykkes.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 1 kommentar
Statoil-toppsjef Helge Lund leder et selskap som er for mer klimapolitikk, men som i sine investeringsplaner legger til grunn at klimapolitikken mislykkes.
Statoil-toppsjef Helge Lund leder et selskap som er for mer klimapolitikk, men som i sine investeringsplaner legger til grunn at klimapolitikken mislykkes.Foto: Harald Pettersen, Statoil cbd

Læren: Statoil tar klimatrusselen på alvor og ønsker en forsterket klimapolitikk, forsikrer konsernsjef Helge Lund i DN fredag 25. april.

Livet: Statoil tror ikke at klimapolitikken lykkes og bygger sin langsiktige strategi på en oljeetterspørsel som er langt høyere enn togradersmålet tåler.

Dette manglende samsvaret mellom liv og lære kommer til uttrykk i et brev Statoil i fjor høst sendte til den amerikanske tankesmien Ceres. Der heter det at det er forskjell på Statoils normative tilnærming og selskapets vurdering av hva som er den mest sannsynlige utviklingen. Det mest sannsynlige, og det selskapet bygger sine vurderinger på, fremkommer i analysen Energy Perspectives, heter det i brevet.

Analysene i Statoils Energy Perspectives legger til grunn en utvikling i oljeetterspørselen de nærmeste tiårene som vil lede mot en global oppvarming på omkring fire grader, og der den totale oljeetterspørselen om 20 år er omkring 20 millioner fat om dagen høyere enn i IEAs togradersscenario. Gapet tilsvarer at et Russland og et Saudi-Arabia blir borte.

Forskjellen på IEAs ulike scenarier er meget stor. Finanshuset Kepler Cheuvreux presenterte nylig en analyse som viser hvor enorme inntekter som står på spill for den fossile energisektoren i en verden der klimapolitikken lykkes.

Statoil har i likhet med andre oljeselskaper varslet at de vil dempe investeringene, og dette har bidratt til bedre aksjekurs. Med lavere investeringsvolumer kan oljeselskapene lettere betale utbytte i tråd med aksjonærenes forventninger.

Vi støtter Energi og Klima:

Men Statoil har ikke signalisert et grunnleggende nytt syn på den fremtidige energietterspørselen. En strategiendring som tar innover seg effektene av en vellykket klimapolitikk vil måtte revurdere synet blant annet på utviklingen i Arktis og i canadisk tjæresand. Det er den dyreste og mest CO2-intensive olje- og gassproduksjonen som markedet vil takke nei til i en verden med fallende behov for fossil energi. Selskaper med store innslag av kostbar og CO2-tung produksjon vil i økende grad bli straffet av investorene og tape omdømme.

Statoil-styrets kommentarer foran generalforsamlingen viser også at selskapet har to ansikter når det handler om klima. I generelle vendinger sies det at «Statoil etterlever alle bestemmelser og reguleringer knyttet til klimautslipp i Norge og i alle andre land der selskapet opererer. Statoil støtter samtidig en strammere, mer åpen og kostnadseffektiv klimapolitikk; – i Europa og i andre regioner i verden.»

Men når styret kommenterer forslagene om at selskapet skal gå ut av canadisk oljesand og avvikle virksomheten i Arktis er man tilbake til start. Der reflekteres ikke risikoen for at klimapolitikk vil påvirke Statoils virksomhet. Her satser man langsiktig:

«Styret står fast ved at verdens økende folketall og økt levestandard i utviklingslandene vil drive fram fortsatt økende energietterspørsel. Man anslår at områdene nord for Polarsirkelen inneholder en femtedel av verdens uoppdagede, teknisk utvinnbare olje- og gassressurser. De kan dermed bli en betydelig bidragsyter til energiforsyningen i flere tiår fremover. Tilgang til nye letearealer, deriblant områder i Arktis, er avgjørende for selskapets ambisjoner ut over 2020.»

Ad

Olje- og gassressurser langt til havs oppunder iskanten vil være meget kostbart å hente opp og står derfor i fare for å ende som «stranded assets» i en verden der forbruket av fossil energi faller.

For oljeselskaper – som Statoil – er det en ubehagelig sannhet at en vellykket klimapolitikk vil endre rammene for virksomheten de driver. Totalmarkedet for produktene de lager vil falle, ikke vokse. Samtidig vinner fornybar energi konkurransekraft hver eneste dag, noe som særlig er en utfordring for gassen. Billigere vind- og solenergi truer lønnsomheten i kostbar gassutvinning.

Oljeselskapene må enten skaffe seg karbonfrie inntektsstrømmer, altså investere i fornybar energi, eller nøye seg med å slåss om andeler i et fallende marked for fossil energi. Det vil fortsatt trenges olje og gass, men vesentlig mindre enn om klimapolitikken mislykkes.

Hvor raskt skiftet kommer – når forbrukstoppen nås – er selvsagt svært usikkert. Av hensyn til klimaet bør det komme raskest mulig. De ulike scenariene – 2 og 4-grader – skiller lag for alvor rundt 2020 og gapet vokser kraftig frem mot midten av århundret.

Dette fremtidsbildet representerer en stor strategisk utfordring for Statoil som hverken selskapets ledelse eller hovedeier – staten – så langt har villet snakke om. Men den dagen nærmer seg.

Som den nye sjefen i Carbon Tracker Initiative sa det i et intervju med Energi og Klima like før påske; Man må lære seg å skille mellom «good oil» – billig og karbonslank – og «bad oil» – dyr og karbonintensiv.

Diskusjonen om karbonboblen har kommet for å bli.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Norway's big dilemma: What to do about Statoil? : Renew Economy

    […] Similar phrasing was used in the Statoil board’s response to proposals to the AGM in 2014 to terminate the oil sands projects in Canada and to abort efforts in the Arctic. […]

Kommentarfeltet er stengt.