2013: Solenergien og karbonboblens år

Viktigst på klima- og energifeltet i 2013: Karbonboble-logikkens gjennombrudd i finansmarkedene og solenergiens styrkede konkurransekraft.

Karbonboblen og solenergiens disruptive kraft har makt til å ryste Wall Street. (foto: mayeesherr. Lisens: CC-by.)
Karbonboblen og solenergiens disruptive kraft har makt til å ryste Wall Street. (foto: mayeesherr. Lisens: CC-by.)

Karbonboble er et av nyordene på Språkrådets liste og (nesten) alle snakker om det grønne skiftet som en fremtidsfortelling man vil gjøre til sin. 2013 har vært et år med mange oppløftende trekk – selv om de globale klimautslippene fortsatt går feil vei.

I «julebrevet» jeg skrev i desember 2012 la jeg vekt på to forhold som ga grunnlag for optimisme, nemlig at solenergien for alvor hadde begynt å gnage på den fossile energiens profittmarginer, og at karbonboble-logikken var på vei mot gjennomslag i finansmarkedene. Disse to utviklingstrekkene er betydelig forsterket gjennom 2013 og legger grunnlag for at det grønne skiftet virkelig kan skyte fart.

Klimatrusselens skremmende realiteter kom i revidert versjon da IPCC-rapporten ble lagt frem i høst. I Tograder-magasinet er innholdet i rapporten fremstilt på en komprimert måte. Vitenskapen blir sikrere og det politiske budskapet tydeligere. Det må handles raskt. Utslippsdataene viser at de globale utslippene fortsetter å øke.

Tograder utgis av Norsk Klimastiftelse i samarbeid med Bjerknes-senteret.
Tograder utgis av Norsk Klimastiftelse i samarbeid med Bjerknes-senteret.

I FN-regi er det lagt opp til et forhandlingsløp frem mot toppmøtet i Paris i 2015 der målet er å få til en global avtale. Det er i dynamikken mellom dette arbeidet og forandringene som skjer «på bakken» at det skapes grunnlag for forsering av energiomstillingen i klimariktig retning.

I Norge er åpningen for en diskusjon om Oljefondets investeringsprofil det desidert mest positive som har skjedd. Dette handler både om å få fondet inn som investor i fornybar energi og klimariktig infrastruktur, og det handler om å få fondet ut av fossil energi. Her har det vært store fremskritt i 2013. Jonas Støre fortjener en spesiell hilsen etter forslaget om å trekke Oljefondet ut av kull.

Regjeringserklæringen har positive formuleringer om investeringer i fornybar energi, mens det vil komme en debatt om fossilt nedsalg knyttet til stortingsmeldingen om fondet til våren.

Det viktigste overordnede, globale, utviklingstrekket i 2013 er at energiskiftets dimensjoner, trusler og muligheter, for alvor har kommet til syne i pengemaktens sirkler. Det handler om karbonboblen, og det handler om den fornybare energiens forandringskraft.

Den fornybare energiens konkurransekraft mot fossil energi forsterkes – nærmest uke for uke. Sol og vind blir billigere, mens kostnadene ved fossil energiutvinning stiger. Denne utviklingen gir det teknologiske og økonomiske fundamentet som er nødvendig for at finansmarkedene vil spille på lag med energiomstillingen. Politikken står i spennet mellom det gamle og det nye. Det grønne skiftets tapere, med all sin innflytelse og lobbykraft, gjør hva de kan for å sikre sine interesser. Spillet utfoldes i mange land og er veldig tydelig i Europa, med de store kraftselskapene som taperlagets mest høylytte aktører.

Solenergi har en disruptiv kraft på samme måte som internett og mobiltelefoni. Når solenergien blir billigere enn strømmen som kjøpes fra nettet, endres rammene for hele energisektoren. Både husholdninger og bedrifter kan lage sin egen strøm.

Solenergien vokser raskt over hele verden. Nye markeder kommer til.
Solenergien vokser raskt over hele verden. Nye markeder kommer til.

Nye aktører kan melde seg, med nye forretningsmodeller og nye finansielle løsninger. Sol- og vindenergi har ingen kostnader til drivstoff. Dette «tilter» prisdannelsen i kraftmarkedene. Markedsprisen på kraft faller og dermed ramler også profittmarginene. Dette skjer i Europa, i deler av USA og i Australia. Fenomenet analyseres i dybden av store finanshus som Citi og UBS. Denne utviklingen er kjernen i det grønne skiftet. Fremtiden er fornybar, men den er også desentral. Dette er irreversible endringer som er i ferd med å forandre hele energisektoren ganske fundamentalt. Det legger grunnlag for innovasjoner og forretningsmuligheter i en ny desentral og fornybar «orden». 2013 har bragt denne utviklingen mange steg videre. Den mest tabloide illustrasjonen er kanskje «Teaparty for solar» – retten til eget solpanel er like selvsagt som retten til å eie sitt eget gevær! Men for de tradisjonelle kraftselskapene i USAs sørstater er solenergien en grunnleggende trussel.

Eksempel på europeisk fornybarutbygging: Solcellepaneler på fotballstadion i Verona, Italia (foto: Juwi)
Eksempel på europeisk fornybarutbygging: Solcellepaneler på fotballstadion i Verona, Italia (foto: Juwi)

Maktforholdene endres – de etablerte aktørene utfordres. Skal de spille med – eller skal de spille mot? Energiomstillingen handler om store penger og krevende strategiske veivalg. Tysklands evne til å håndtere disse dilemmaene vil bli fulgt nøye i tiden som kommer.

For et år siden var karbonboblen et ikke-begrep på norsk. Jeg brukte «carbon bubble» da jeg skrev mitt julebrev i desember i fjor og konkluderte med at det ville ta «litt tid» før «carbon bubble»-logikken slår igjennom i finansmarkedene og maktforskyvningen i den fossile energisektorens disfavør skyter fart.

Her har det skjedd kvantesprang i løpet av det siste året. Forståelsen for karbonrisiko har fått et helt annet gjennomslag. Det er et ganske enkelt konsept. Med utgangspunkt i togradersmålet er det begrenset hvor mye kull, olje og gass som kan brennes. Hvis klimapolitikken lykkes, blir det ubrennbare karbonet verdiløst. Derfor kan investeringer i fossil energi vise seg å bli bortkastet. Det avgjørende her er egentlig ikke de teoretiske betraktninger om hvor mange tonn CO₂ det er plass til, men at risikovurderinger gjør at de dyreste prosjektene droppes. Laboratoriet er den australske kullsektoren, men også i oljebransjen er det sterke tegn til at investeringsstrategiene revurderes.

Gjennomslaget for karbonboble-logikken i den norske offentlige debatten kom da Carbon Tracker Initiative presenterte en analyse som hadde stempel fra den britiske klima-økonomien Nicholas Stern. Det gjorde nok også inntrykk at HSBC viste at Statoil var det mest utsatte selskapet blant de europeiske oljeselskapene. Så kom Storebrand i sommer og fortalte at selskapet hadde kvittet seg med de mest karbonintensive investeringene i kull og oljesand. I høst samlet den amerikanske tenketanken Ceres 70 investorer som skrev brev til de største fossile energiselskapene i verden og stilte spørsmål om hvordan de adresserer denne risikoen. Statoil er blant selskapene som har svart. Helge Lund forsøker å berolige, men Statoil har fortsatt ikke tatt høyde for togradersmålets krav i sin investeringsstrategi. Oljeselskapene vedder mot klimapolitikken. Selskapene legger til grunn at veksten i verdens energiforbruk vil være langt høyere enn togradersmålet tåler.

Foto: Forsiden til The Economist 3.augst 2013
Foto: Forsiden til The Economist 3.augst 2013

Nå er det ikke grunn til å tro at klimarisiko er den viktigste årsaken til at oljeselskapene presses til å legge vekk sine dyreste investeringsprosjekter. Men svake aksjekurser og sterkt stigende kostnader gjør at de store oljeselskapene ser ut til å måtte revurdere sine vekststrategier. Den dyreste oljen og gassen blir ulønnsom. Bare vedvarende økning i prisene kan sikre fornuftig avkastning, enten det er i Arktis eller i canadisk tjæresand man vil legge sine ressurser. Når utsiktene peker i retning av prisfall, endres dynamikken. Selskapenes direktører blir urolige og må tenke på kontantstrøm og utbytte, ikke vekst. Dette er meget gode nyheter fra et klimaståsted. Oljesektorens politiske og finansielle makt blir svekket.

Når vi så ser mot 2014, er det mange spørsmål som vi vil forsøke å følge på Energi og Klima fremover. Hva skjer egentlig i Kina? Kommer «peak coal»? Hva blir EUs 2030-politikk? Og hva skjer langs FN-sporet? Det vi vet om det siste spørsmålet er at det i det kommende året vil bli tatt en rekke initiativ for å hjelpe prosessen frem mot Paris-toppmøtet i 2015. Her kan Norge gjøre en forskjell og regjeringen bør legge til rette for åpne og inkluderende prosesser som får gode ideer på bordet.